Vernet for varslere settes ut av spill

Det er nesten så man ikke tror det man leser i Riksadvokatens vedtak i varslersaken til Robin Schaefer.

Publisert:

PULVERISERING: Riksadvokatens vedtak er en undergraving og pulverisering av selve varslerstatusen til Robin Schaefer, skriver Birthe Eriksen. Arkivfoto: Odd E. Nerbø

Debattinnlegg

Birthe Eriksen
Advokat, ph.d.

Riksadvokatens siste vedtak i varslersaken til Robin Schaefer – hvor spørsmålet om straffansvar for enkeltpersoner ved Hordaland politidistrikt for ulovlig gjengjeldelse avvises – kan ikke klages videre. Det er uansett på tide å snakke om hvordan det nå må bygges bro over de ulike virkelighetsoppfatningene som dessverre fortsatt eksisterer. Det må tas utgangspunkt i det som er situasjonen etter riksadvokatens vedtak.

Justisdepartementet har utbetalt 200.000 kroner i oppreisning til Schaefer på bakgrunn av Justisdepartementets private granskningsrapport. Departementet har akseptert den rettsanvendelsen. Slik BT redegjorde for 18. oktober, la departementet til grunn at Schaefer varslet om alvorlige kritikkverdige forhold på forsvarlig måte, og at han ble utsatt for ulovlig gjengjeldelse.

Les også

Riksadvokaten: Ledelsen gjorde ingenting straffbart mot Monika-varsler

Fra å være en sak som dreide seg om spørsmål om personlig straffansvar for enkeltpersoners gjengjeldelse mot Schaefer, innebærer riksadvokatens vedtak nå en undergraving og pulverisering av selve varslerstatusen til Schaefer. Justisdepartementet og riksadvokaten sitter altså igjen med hver sin rettsoppfatning. Statssekretæren viste i BT til at de ulike vurderingene skyldes at riksadvokatens vurdering har gått i påtalesporet, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Det er kun beviskravene som er strengere i straffesaken enn i den sivile saken.

Faktum synes Justisdepartementet og riksadvokaten stort sett å være enige om. De to myndighetsorganene er enige om at det var Schaefers kritiske ytringer om mangler ved etterforskningen av dødsfallet til lille Monika som førte til gjenopptakelsen av etterforskningen og til den foreløpige domfellelsen av hennes tidligere stefar? Det er også enighet om at Schaefer ikke ble ivaretatt og behandlet slik han burde. Men derfra beveger rettsanvendelsen i Justisdepartementets granskningsrapport og i riksadvokatens vedtak seg til to ulike galakser.

Les også

BT-leder: Vern om varslerne

I spørsmålet om adgang til straffeforfølgning, vises det til at det kan være problematisk i forhold til lovkravet, altså at arbeidsmiljølovens vilkår ikke anses klare nok for straffeforfølgning. Selv om de færreste hadde trodd at riksadvokaten skulle konkludere med personlig straffansvar, er det lite tillitvekkende at et så prinsipielt spørsmål ikke behandles mer inngående. Det fremstår også uklart hva som skal til for å konstatere gjengjeldelse.

Men det mest alvorlige er at det legges til grunn at Schaefer ikke hadde varslervern fordi han varslet på et område hvor han som polititjenestemann hadde «rapporteringsplikt» etter politiinstruksen. Det legger riksadvokaten til grunn uten å reelt behandle arbeidsmiljølovens varslingsregler. Det ses bort fra hensynene varslingsreglene bygger på, herunder Grunnlovens § 100 som anses som en lovfesting av varslingsretten.

Les også

Eirin Eikefjord: Forvirrende frifinnelse

Da varslingsreglene ble vedtatt, var lovgiver klar over at det på en del områder er varslingsplikt. Ikke bare i politiet, men også i for eksempel helsevesenet og under hvitvaskingslovgivningen. Arbeidsmiljøloven slår fast at varsling i samsvar med slik plikt alltid er forsvarlig. At det er varslingsplikt, styrker grunnlaget for varselet. Men det reduserer selvsagt ikke varslervernet. Varslingsbegrepet er vidtrekkende, også ved intern varsling. Det kan i utgangspunktet ikke innskrenkes ved lov, enda mindre gjennom instruks.

Riksadvokaten stiller spørsmål ved om den type feil Schaefer varslet om i det hele tatt var ment å falle innenfor varslingsregelverket. Her går for det første ikke riksadvokaten i dybden på hvilke feil det faktisk ER varslet om. Mange vil hevde at det blant annet er varslet om systemsvikt ved politidistriktet.

Det legges dessuten til grunn at det trolig ikke kan varsles om enkeltstående feil, som altså skal bety at det ikke er varsling å melde fra om en enkeltstående korrupsjonsavtale eller et ulovlig utslipp av miljøgift. Det er nesten så man ikke kan tro det man leser.

Selv om perspektivet i varslersaker ofte blir på varslerens «kamp» mot systemet, er det ikke vanskelig å forstå at temaet også er krevende for ledere. Forskjellen handler om fordelingen av makt: Arbeidsgiver har ikke bare en plikt til å få på plass gode rutiner som gjør det trygt å varsle internt. Ledelsen besitter også makt til å gjøre noe med forholdene det varsles om. Arbeidsgiver forventes også å ha interesse i å skape trygghet og forutsigbarhet for sine arbeidstakere når de varsler, slik at arbeidsgiver sikres tilgang på beslutningskritisk informasjon.

Erfaringene ved politidistriktet viser at man fremdeles befinner seg på et nytt og umodent rettsområde. Spørsmålet er hva påtaleleddet har hatt av organisasjonsmessig læring etter denne saken. Så vidt kjent er den eneste endringen så langt, en regel om at spørsmål om henleggelse av barnedødsfall skal behandles av statsadvokaten, og etableringen av en intern varslingsgruppe.

I en tid hvor en viktig, men krevende politireform skal gjennomføres, er det avgjørende at systemer for å sikre en forsvarlig håndtering av mottatte varsler, fungerer effektivt. Det er ikke vanskelig å spå at det vil komme flere varsler som utfordrer grensen mellom ytringer om faglig/politisk uenighet og varsling – og dermed arbeidsgivers styringsrett. Kompetanseheving må til, særlig blant dem som forvalter arbeidsgivers styringsrett. Dette for å sikre en habil og objektiv vurdering av kritiske ytringer. Det er nemlig allerede der det har gått gale i alle varslingssakene ved politidistriktet: Varslingsmottakerne behandlet varsler relatert til seg selv.

Det er forståelig dersom noen i politiledelsen kjenner frykt for at kravene til behandling av varslingssaker innebærer å gi fra seg makt. Det kan oppleves som at polititjenestemenn nede i hierarkiet får en egen «kanal» til å overprøve saker utenfor linjen. Men lovgiver har bestemt at i noen tilfeller så slår samfunnsinteressene igjennom i forhold til arbeidsgivers styringsrett. «Monika-saken» viser at det er på høy tid med en åpen debatt om maktperspektivet ved varsling i strengt hierarkiske organisasjoner.

Det er bekymringsfullt om riksadvokatens vurdering og rettsanvendelse legges til grunn for justisetatens forståelse av arbeidsmiljølovens varslingsregler. Da er det grunn til å frykte at varslingsinstituttet settes ut av spill i politi- og påtalemyndigheten, med den smitteeffekt det også kan få på andre sektorer. Erfaringene fra Monika-saken må derfor snarest «sjekkes inn» for ekspertutvalget som nå skal vurdere varslervernet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg