Vi skal dele følelser, men når mediene og pengene griper tak, kan ting fort utarte seg i feil retning.

Søndag 29.09. snakket lege og sosialmedisiner Per Fugelli til et stappfullt auditorium da han underviste om «Livet – skal vi danse?» på søndagsskolen på Litteraturhuset i Bergen.

Å lese om andres miserable liv og mislykkede prosjekter er populært. Det er en sunn reaksjon på alt det rosa som har spredd seg i bloggosfæren og med et utall reportasjer om «suksess» og «lykkelige familier».

Mobbet som barn

Politikere, artister og forfattere stiller opp med personlige historier og bekjenner sine psykiske lidelser i alle kanaler; «Jeg har hatt en grusom barndom», «Jeg ble mobbet som barn» og klassikere som «Jeg har hatt kreft» og «Jeg har møtt veggen». Dette gir kjendisene mer enn fortjent oppmerksomhet.

Det er god mat for avisene å trykke innlegg om psykiske lidelser. Leserne får sin katarsis og anledning til å tenke «Stakkars dem. Livet mitt er i grunnen ikke så verst», mens «haters» får boltre seg i kommentarfeltene. Det er tydeligvis godt å få dele det som er tungt i livet, få tilbakemeldinger og delta i samfunnsdebatten. Det er flott at kjente personer bidrar med å sette søkelys på psykiske lidelser. Vi skal dele følelser, og gjerne mer deling i offentlige rom.

Men når mediene og pengene griper tak i det – kan ting fort utarte seg i feil retning.

Knausgård

Forfatter Karl Ove Knausgård har fått suksess med å blottlegge personlige opplevelser på godt og vondt. Men når han blir intervjuet i ettertid er det ikke litteraturen som får mest oppmerksomhet. Det er privatlivet hans journalistene vil grafse i. På nrk.no (07.02.) kunne vi lese: «Knausgård brast i gråt under TV-intervju». To år tidligere skrev vg.no følgende artikkel: «Knausgård: — Gråt så mye at jeg ikke kunne se tastaturet». Leserne tenker "han er sannelig tøff som deler vanskelige opplevelser" og går derfor gjerne innom Narvesen for å kjøpe forfatterens siste roman.

Historiker, forfatter og politiker Hans Olav Lahlum fortalte i et åpenhjertig intervju på «Ettermiddagen» på tv2 (17.09.13) om sin "ulykkelige barndom", at han droppet ut av videregående og om moren som gråt sine modige tårer. Knappe fem dager senere på TV 2-programmet «Reisen hjem» forteller Lahlum om den gangen han gjennomgikk en «nær-døden-opplevelse».

Kos med depresjon

Jeg mener at vi må bli flinkere til å dele følelser. Om det foregår på skjermen, i avisspalter eller på blogger, er det bedre enn ingenting. Når kjente og vellykkede personer viser frem sine vanskelige og upolerte sider, hjelper det oss andre til også å dele det som ikke er rosa.

Men dette har sine baksider. Vi utvikler «psykotainment». Vi koser oss med depresjon. Og det som er «trist som faen» selger.

Lørdag (21.09.) brast Hallvard Flatland i gråt hos Lindmo, midt i beste sendetid. Programmet fikk så høye seertall at det slo knockout på konkurrenten «Skal vi danse» på TV 2, og fikk flere oppslag i landets tabloider. Vi elsker å se andre gråte. Spesielt kjendiser, som i utgangspunktet lever et liv i sus og dus. Som ofte er avbildet på Se og Hørs glansede forside med et stort «lykkelig» smil. Program som «Stjernene på slottet», «Hver gang vi møtes», «Skal vi danse», «Stjernekamp 2» og listen kunne vært lengre) er såkalt feelgood.

Stillhet i stuen

Men sekvensene hvor deltakere uttrykker sin skuffelse over å bli stemt ut, er klimakset. Da blir det stille hjemme i stuen, da aker seerne der hjemme seg. Dette elsker vi, og vi presser kanskje frem en tåre selv også.

Fugelli formidler med stødig og balansert stemme, både på TV-skjermen og i auditorier. Han hjelper oss å innse hvordan sykdom og livets tøffe tak er viktige og meningsfulle deler av livet, – ikke ekstraordinære nederlag, slik vi får inntrykk av når tabloidene skriver «NRK-kjendis har møtt veggen» på forsidene.