Et vemodig farvel til Norges mest dysfunksjonelle by

Jeg drar med visshet om hvordan det føles å være en del av verdens sterkeste fellesskap. Å være bergenser.

«Det bergenske samholdet unner jeg alle å oppleve», skriver innsenderen. Her under årets 17. mai-feiring.
  • Tobias Otterstad
    Bergenser i hjertet
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For omtrent ti år siden kjørte jeg over fjellet til Vestlandet. Jeg tenkte jeg skulle bli der i tre år, men sånn ble det ikke. Mine opplevelser er ikke veldig originale, men nå er de nedtegnet likevel. Så her følger et vemodig farvel til Bergen, Norges mest dysfunksjonelle by.

Bergen på sitt beste er en sekt sentrert rundt byens egen historie. Med en liturgi og et samhold som gjør bedehusmiljøene til skamme. Der enhver er velkommen til å bli bergensere og en del av byen.

Dette samholdet vil jeg alltid savne å være en del av, og det bergenske samholdet unner jeg alle å oppleve.

Tobias Otterstad flyttet til Bergen for å studere og har også vært aktiv i lokalpolitikken for Høyre.

Det er likevel en kjensgjerning at ingen by har gitt meg høyere blodtrykk enn Bergen. Jeg tenker det perfekte sted i verden må være et med den bergenske borgerånden, men som ikke er styrt av Bergens politikere. Helvete må være et sted uten borgerånd, men hvor alle saker skal vedtas av bystyret.

Jeg vet ikke hva som kom først: Bergens velutviklede sivilsamfunn, eller byens dysfunksjonelle politiske kultur. For det ene kompenserer åpenbart for det andre. Bergensere var beint nødt til å ta grep selv for å redde byen fra sin egen politiske elite.

Man kan si at bergenserne gjorde en uselvisk handling ved å la Oslo bli hovedstad i 1814. I et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt innså de (antakelig) at den unge nasjonen neppe ville overleve hvis den i tillegg skulle styres fra Bergen. Så de sparte resten av landet fra seg selv og fikk mer tid til selvsabotasje.

For selvsabotasje har de bedrevet, strategisk og langsiktig. Trikkene ble dumpet i Puddefjorden, bydelene fikk kjøpesentre, og det ble nærmest folkefinansierte motorveier. At noen fortsatt bor i Bergen sentrum, skyldes stahet og bergensernes iboende motvilje mot endring.

Bergens gamle trikkene på lekter fra Møhlenpris. Noen ble dumpet i sjøen, andre ble hogd opp ved Nyhavn.

Forskere regner bergenseren blant de mest motstandsdyktige organismer i verden. Som kan overleve på selv de mest ugjestmilde steder – bare se til Lagunen. Jeg håper likevel Bergen etter hvert får det byen fortjener: en fungerende politisk kultur, en rask retur til Eliteserien, en rettferdig tildeling av statlige kulturmidler og Bergensbanen på under fire timer.

Men nå går min ferd østover, som så mange andre før meg i jakt på statlige arbeidsplasser. Det er påfallende hvordan politikerne er bekymret for boligprisene i Oslo, men likevel insisterer på å fylle byen med titusenvis av statlige arbeidsplasser. Men nå skal riktignok NRK flytte 500 meter, så nå skjer det åpenbart ting.

Så nå skal jeg bo i Oslo og leve et kjedeligere liv. I en by så fattig på initiativ at politikerne må sitte i 17. mai-komiteen. Til en by der statsfinansierte kulturbygg vokser frem som paddehatter, den ene styggere enn den andre. Til en by hvor selvironien er død som livet i fjorden, og hvor de ikke krangler om hvordan Bybanen skal passere verdensarven, men samler seg rundt store prosjekter (men så har de riktignok ikke mye verdensarv å krangle om heller).

Man kan si at jeg flytter hjemover, og det er vel for så vidt sant. Men det er ikke til å komme over at Bergen har vært den beste tiden i mitt liv. Nå må jeg leve med en frykt for at tilværelsen aldri vil føles like bra igjen.

Jeg er nok merket for livet. Traumatisert sikkert. Men det føles vemodig å være en av de som reiser igjen. En som når alt kommer til alt, ikke gjorde byen til et liv, men en del av livet.

Men noe tar jeg likevel med meg. Synet av solstråler som treffer regnvåt brostein, lyden av taktfast tromming som fyller gatene, utsikten fra byfjellene, Byparken om våren og vissheten av hvordan det føles å være en del av verdens sterkeste fellesskap. Å være bergenser.

Teksten ble først publisert på Facebook.

Publisert