Jeg hyller den voksne som hjelper barn i nabolaget som ikke har det så bra

Alle er mer enn vi ser. Jeg drømmer om at vi alle tar oss litt mer tid til å se etter en gang til.

DRØMMENE: Alle disse drømmene. Det er så åpenbart hvor knuste de er når vi ser et menneske rave rundt i en tåke av rus, eller ligge sammenkrøpet i et portrom, skriver Marit Warncke. Foto: TOR HØVIK

  • Marit Warncke
    Administrerende direktør, Bergen Næringsråd
Publisert:

For 15 år siden samlet vi oss, ledere fra politikk, næringsliv, universitet, høyskoler og organisasjoner om en felles visjon for byen vår. Vi forpliktet oss til å jobbe sammen for å skape den åpne, inkluderende byregionen full av livskraft og opplevelser.

I bunnen av dette ligger det verdier som omhandler hvordan vi møter hverandre som medmennesker – alle vi som lever her – liten og stor, høy og lav.

Det handler og om hvordan vi tar imot alle som kommer ny her til oss. Enten de kommer redd og fortvilt og søker beskyttelse og med en drøm om et bedre liv her, eller de kommer som anerkjente forskere som skal løfte byens akademiske prestasjoner og status.

Det handler om å se hverandre, det handler om å se etter hva andre har av erfaring og kunnskap de vil dele hvis vi bare spør etter hva de bærer med seg i stedet for å se etter hva de mangler.

Flere av byens gamle kirker ligger innhyllet i plast, og jeg som sikkert mange andre gleder meg til de skal fremstå i sin fordums fulle prakt etter lang og nøysom restaurering. Men jeg kommer til å savne den midlertidige forskalingen som er laget rundt Korskirken. Den er omskapt til en kunstvegg av menneskene som kaller seg «Gatens Frie Fugler». Hver morgen på vei til jobb lyser ordene i rødt mot meg. Det er mennesker som gjør byen vakker.

Ordene på veggen stikker i meg, for de forteller meg at vi alle, hver eneste en av oss, bærer på drømmer, håp, sorger og gleder, og uttrykker et behov absolutt alle mennesker på denne kloden deler – det å bli sett og hørt og behandlet som likeverdige. Små enkle setninger som:

  • – Jeg vil også være i gang.
  • – Jeg vil også finne veien tilbake til livet – for å gi og kjenne livets verdi
  • – Hvor kan man bli hørt?
  • – Jeg vil også fly.
  • – Jeg vil også være med å skape.

Alle disse drømmene. Det er så åpenbart hvor knuste de er når vi ser et menneske rave rundt i en tåke av rus, eller ligge sammenkrøpet i et portrom. Det er en så insisterende håpløshet i tiggeren som sitter urørlig med koppen sin, ubeskyttet i regn og kald vind.

Det er så mye enklere å snu seg bort, og tenke: De er ikke som oss. Men ordene på kirkeveggen minner meg hver dag på hvor like vi er – at vi alle er mer enn det vi ser, og kanskje oftest ikke vil se. At vi alle bærer på drømmer, håp og et behov for å høre til. At vi alle trenger å bli sett, og noen ganger bli løftet av andre.

Jeg vil hylle alle som bruker av sin tid og sine krefter på å løfte andre:

Den pensjonerte læreren på 85 som hver uke stiller på biblioteket for å lære flyktninger norsk.

17-åringen som bruker fritiden sin som støttekontakt for en annen ungdom som sliter.

De forretningsdrivende på Danmarks plass som følte seg plaget og utrygge av rusede naboer, men så bestemte seg for å invitere dem inn, gi dem mat og seinere til julemiddag.

Den flotte kvinnen som kommer en gang i uken, tar min gamle mor med på tur, prater med henne og gir henne timer av glede.

Jeg vil hylle alle medlemmene i byens frivillige organisasjoner. Ryggraden i vårt samfunn der vi har omsorg for hverandre. De er mange tusen og de er Bergen og bergenserne på sitt aller beste.

I dag vil jeg og hylle:

  • Den voksne som ser og hjelper barnet i nabolaget som ikke har det så bra.
  • Hun som ser en medstudent gå mye alene, og tar kontakt og tilbyr vennskap.
  • Han som ser kollegaen sliter, og tar seg tid til å hjelpe.
  • Hun som ringer på til den gamle mannen i naboleiligheten, slår av en prat og tilbyr seg å hjelpe med praktiske ting.
  • Han som inviterer den nyankomne flyktningfamilien inn på en kopp kaffe.
  • Hun som tar seg tid til å prate med han som kommer hver ettermiddag for å vaske kontorlokalene når vi andre går hjem til middag.

Alle er mer enn vi ser. Jeg drømmer om at vi alle tar oss litt mer tid til å se etter en gang til. Se våre medmennesker bak fasadene, der det skjuler seg skatter av drømmer, erfaringer og håp, men og nederlag, smerte og sorger.

Tar vi oss tiden til å se hverandre – vil det gjøre oss alle rikere på glede, erfaring og klokskap.

I vår felles visjon om Bergen som den åpne inkluderende byen full av livskraft og opplevelser har jeg og en drøm om at vi alle gjør Jessie Jacksons ord til våre:

– Den eneste gangen vi ser ned på et annet menneske er når vi bøyer oss for å løfte det opp.

Teksten over er en appell som Marit Warncke holdt på Torgallmenningen lørdag i forbindelse med arrangementet «I see Humans».