Slutt å kødd med de uskyldige barna!

Om evaluering av barna fører til at toppklubbene utvikler, la oss si, en ekstra A-lagsspiller hvert år, er det da verdt det?

BETYDD MYE: Selv var jeg nok den 29. beste spilleren i 76–77 årgangen på Astor FKs fotball-lag. Jeg fikk likevel spille med dem som var bedre enn meg, og det har betydd mye for mitt liv, skriver Jan A. Haugan. Scanpix

Debattinnlegg

Jan A. Haugan
Førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU

Da jeg slo tunnel på Steffen Iversen og limte ballen i krysset, var jeg 13 år. På Havstadbanen i 1990. Det var stort. Da vi vant Scandia Cup i 1993, satt jeg bare på benken, så tunnelen på Steffen er nok høydepunktet i min fotballkarriere. Det var imidlertid som regel motsatt. Steffen var mye bedre enn meg. Selvsagt. Han herjet med meg og de fleste andre vi spilte med og mot. Herregud, han var god!

Selv var jeg nok den 29. beste spilleren i 76–77 årgangen på Astor FKs fotball-lag. Jeg fikk likevel spille med dem som var bedre enn meg, og det har betydd mye for mitt liv. Jeg opplevde tilhørighet, utviklet vennskap og ble dypt forelsket i ballen. Forelskelsen har aldri gått over, fotball er fremdeles det morsomste for meg. Både som tilskuer og deltaker. Derfor spiller jeg cageball et par ganger i uken. Slår noen tunneler og scorer noen mål, men jeg er ikke god. Jeg spiller for å holde meg litt i form og leke med vennene mine. Dette er helt avgjørende for min livskvalitet. Livet ville vært fattigere om jeg ikke hadde fotball som en aktivitet for trening, hygge og mental restitusjon i en stressende hverdag.

Håndplukker åtteåringer til fotballakademi i Fyllingsdalen:–Det strider mot prinsippene

Nylig fikk jeg innblikk i fotballhverdagen til en gutt på ni år. Han lever og ånder for fotball. Jeg kjenner meg igjen i han. I eget hode tror han at det er mulig å bli like god som Messi. På akkurat samme måte som jeg mente det var mulig å kopiere fantastiske Diego når jeg beundret han i VM i Mexico som niåring i 1986. Denne drømmen synes jeg er rørende vakker og verdt å ta vare på så lenge som mulig. Det er deilig å drømme om noe godt.

Guttens fotballinteresse har ført til at han har meldt seg på Stabæk Fotball sitt «Akademi». Dette er et treningstilbud for barn fra syv til ti år i SFO-tid. Her blir spillerne delt inn i «utviklingsgrupper» som differensieres etter ferdighetsnivå vurdert av trenerne. Han får derfor ikke spille sammen med vennene sine. De vurderes som bedre og plasseres i en gruppe på et høyere nivå. Selv har han stått stille på laveste nivå i ett år. Dette synes han er trist, så han jobber hardt og etterspør tilbakemeldinger fra både trenere og foreldre om hva han må bli bedre på for å ta steget opp og spille med sine klassekamerater. Nivåinndelingen er basert på «spillerevalueringer». Nedenfor presenteres en anonymisert evaluering som ble sendt til guttens foreldre.

Les også

«Vårt lag kommer aldri til å bli best organisert, men lidenskapen kan ingen ta fra oss.»

SJOKKERENDE: Hva er målet med en slik evaluering? Er tanken at foreldrene for eksempel over middagsbordet skal fortelle niåringen at: «du må utvikle din forståelse av offensive spillprinsipper», spør Jan A. Haugan.

I evalueringen kommer det frem at gutten for eksempel får to poeng av maksimalt seks på ferdigheten «god til å avslutte/score mål». For å underdrive: Alle som spiller fotball, enten de er 40 år som meg, eller ni år som denne gutten, betrakter det å være god til å avslutte og score mål som en relativt vesentlig del. Dermed blir en tilbakemelding som indikerer at du nærmest er udugelig når det kommer til spillets poeng, svært tøff å svelge.

Når jeg leser og etter hvert forstår hva som skjer, blir jeg først sjokkert, deretter svært lei meg og til slutt oppriktig forbanna!

Hva er målet med en slik evaluering? Er tanken at foreldrene for eksempel over middagsbordet skal fortelle niåringen at: «du må utvikle din forståelse av offensive spillprinsipper», «du har bare to av seks poeng når det gjelder mentaliteten til å utfordre deg selv, du må bli tøffere med deg selv», eller «vi har fått tilbakemelding fra trenerne dine om at førstetouchen din er for dårlig, du kan ikke spille sammen med kameratene dine om du ikke forbedrer deg»?

Les også

Lest av over 122.000: «Sønnen min tenker å bytte lag. Han er lei av å tape kamper.»

Foreldrene er svært klar over at gutten ikke er blant de beste spillerne i gruppen. I tillegg får de her beskjed om at han mangler entusiasme, ikke har kontroll på utstyret sitt, og at han ikke hjelper til verken på trening eller kamp. Gutten forteller imidlertid at han elsker fotball, og at han er svært motivert for å bli bedre. Nå har foreldrene fått denne evalueringen som det forventes at de kommuniserer til sin sønn.

Nils Arne Eggen omtalte en gang tidligere NISO-leder Morgan Andersen som: «omtrent asfaltert fra kragebeinet og opp». Jeg syntes dette var en i overkant krass kritikk, som aldri burde blitt kommunisert til noen. Men nå får jeg lyst til å bruke tilsvarende karakteristikk om de som er ansvarlig for slik praksis. Hva i all verden tenker dere på? Tenker dere? Dere kan umulig føle noe? Empati? ni år?

Barneidretten må legge til rette for mestring og fellesskap. Dette vil ha avgjørende betydning for barns utvikling av selvfølelse, identitet og ikke minst vennskap – det viktigste av alt i livet. Idrettslederne må ta ansvar for dette. Karen Kvalevåg, Linda Hofstad Helleland, Terje Svendsen – can you hear me??? Stop the madness!!!

I det nevnte tilfellet har foreldrene heldigvis skjermet gutten for «spillerevalueringen». Jeg har imidlertid ikke oversikt over hva andre foreldre gjør. På e-post har jeg også blitt informert om at Stabæk på eget initiativ har besluttet å endre de nevnte evalueringene fra og med slutten av 2017.

Les også

Far:–Snakket om topping gjør meg urolig

Jeg ønsker likevel å belyse saken for å initiere en verdidebatt. Har Brann, RBK og Molde eller andre klubber i Norge tilsvarende praksis?

Om slik praksis fører til at toppklubbene utvikler, la oss si, en ekstra A-lagsspiller hvert år, er det da verdt det? Har ikke barneidretten et bredere siktemål enn å skape toppspillere? Hvor mange tapere ser vi oss råd til å skape gjennom å dyrke og utvikle enerne? Kan vi ha det sånn? Hvilken betydning har dette for barns psykiske helse?

Vi vet at ca. 370.000 jenter og gutter spiller fotball i Norge. De aller fleste av dem blir aldri like gode som Steffen. De kan likevel bli inspirert, utvikle livsvarige vennskap og spille fotball fordi det er gøy, som meg. Forskning viser at barn og ungdom blir psykisk syk av prestasjonspresset i skolen. Kan vi ikke skjerme dem fra tilsvarende press i idretten, når de har friminutt og skal leke, i det minste når de er syv til ti år?

Prematur differensiering, ekskludering og hodeløse evalueringer vil utfordre folkehelsen, drepe motivasjon og føre til frafall.

Slutt å kødd med de uskyldige barna!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg