På grensa til haram

DEBATT: Hvem er jeg? Jeg er i hvert fall ikke muslim lenger, tenkte jeg.

TO KULTURER: Er det vi som driver med snikislamisering når vi tar med nanbrød i matpakka og tar oss fri på Eid, spør Rahman Chaudhry. Magnus Hundvin

Debattinnlegg

Rahman Chaudhry
Jusstudent, 21 år

Pappa busta meg i å ha hjemme alene-fest da jeg gikk i andre klasse. Vi bestemte oss for å aldri snakke om det igjen. Og nå bretter jeg ut om et definerende øyeblikk i hans liv for en gjeng folk i Grieghallen fordi jeg vil vinne en talekonkurranse.

Men det var jo ganske definerende for meg også.

Jeg vokste opp i en blokk på Ammerud, sønn av to arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Mamma og pappa så sønnen sin vokse opp i et land og en kultur som var veldig annerledes enn den de hadde vokst opp i sjøl. Jeg foretrakk barne-TV på NRK1 foran det vi fikk inn via piratdekoderen. Jeg syntes det var dritflaut å få nanbrød i matpakka mens de andre kidsa hadde brødskive med kaviar.

Men jeg vokste fortsatt opp som norsk-pakistaner, og som muslim. Jeg og gutta tok oss fortsatt fri på Eid. Da jeg var liten, var jo ikke det her noe jeg hadde et veldig bevisst forhold til. For min del hadde jeg trukket jackpoten, jeg fikk juleferie og fri på Eid, så mens de hvite barna i klassen måtte ha norsk på Eid-ul-fitr, kunne jeg le hele veien til moskeen.

Men det store spørsmålet alle innvandrerbarn må stille seg sjøl, kom nærmere og nærmere etter hvert som åra gikk. Og da jeg satt der, med min første pils på min første fest i min første uke på Oslo Katedralskole, kunne ikke spørsmålet unngås lenger: Hvem er jeg? Jeg er i hvert fall ikke muslim lenger, tenkte jeg. Og jeg har ikke reist til Pakistan siden jeg var så liten at jeg ikke kan huske det en gang. Og jeg henger ikke med innvandrerbarna fra Ammerud lenger.

Les også

Undersøkelse: Dette sier norske muslimer om terror, likestilling og «norske verdier»

Jeg lurte på hvor langt du måtte distansere deg fra en del av deg sjøl for at den delen forsvant. Hvor mange pils må du ta, hvor mange ganger må du ljuge om hvor du skal på kvelden før det endrer hvem du er? Og hvor mye måtte du forandre deg for at kritikerne skulle bli tilfredsstilt?

Da Siv Jensen advarte om snikislamisering på Frps landsstyremøte i 2009, var vi mange 12-åringer som lurte på om Siv snakka til oss. Er det vi som driver med snikislamisering når vi tar med nanbrød i matpakka og tar oss fri på Eid? Hva er det vi gjør galt? Vi prøver jo så godt vi kan å få et umulig puslespill til å gå opp.

Ordet identitet er kjernen i et spørsmål vi forholder oss til hvert sekund av livene våre. Mange av oss føler på den ene siden at vi ikke kunne hatt mindre å gjøre med en identitet som fikk oppholdstillatelse i Norge på 90-tallet. Samtidig kjenner vi fortsatt igjen Bollywood-sangene som gikk på TV-en da vi var små.

Men vi kan ikke velge mellom Amithaab Bachan og Brødrene Dal, for både Akhree Rasta og Spektralsteinene er vevd inn i DNA-et vårt. Og når vi prøver å skape en symbiose, som skal være vår identitet, blir vi fortalt at vi nekter å integrere oss. Det skaper mange spørsmål i hodet på en fyr som er født på Aker sjukehus når han blir fortalt at han ikke integrerer seg godt nok.

Så jeg har min fars navn på passet, min mors oppskrifter i kjøkkenhylla, men jeg har også en sekser med Hansa i kjøleskapet. Og som alle innvandrerbarn må jeg leve med et umulig spørsmål hver dag: Hvem er jeg?

*Haram er et ord fra islamsk rettsvitenskap som betegner alt som er forbudt og moralsk forkastelig.

Med denne teksten vant Rahman Chaudhry nylig Vestlandets talekonkurranse for unge under 30 år. Konkurransen arrangeres av Studentersamfunnet, Bergens Tidende og SpeakLab.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg