Det lønner seg ikke å gjøre folk friske

Noen ganger har jeg dårlig samvittighet for tilbudet jeg kan gi pasienter som allerede har ventet lenge i kø.

AMERIKANSKE TILSTANDER: Min kanskje største frykt er at dyktige fagfolk flykter fra offentlige helsetjenester for å etablere private praksiser, hvor de har større frihet til å gi den behandlingen de mener folk trenger, skriver psykolog Jørgen Flor. Privat

Debattinnlegg

Jørgen Flor
Psykolog

Det er ikke lett å få time til psykolog i offentlig psykisk helsevern. Mange får sin henvisning avvist, og de fleste må vente lenge før de får time. Man tror gjerne at når man først er kommet innenfor, da får man i alle fall god hjelp. Så lett er det ikke.

«Karianne» er en av dem som til slutt mistet behandlingstilbudet hun hadde ventet på i to år. Gjentatte henvisninger fra fastlegen ble avvist før hun til slutt fikk et tilbud. Første time klarte hun å kare seg til, men terapeuten var mest opptatt av om hun hørte stemmer eller hadde selvmordstanker.

Karianne hadde ingen av delene. Hun strevde med å komme seg ut av huset. Det hadde utviklet seg fra overdreven sjenerthet på ungdomsskolen til lammende sosial angst i voksen alder. Uten behandling hadde angsten «spredd seg», og nå var det knapt et tema som ikke utløste bekymring for henne.

Før andre behandlingstime var hun så nervøs og slet så mye med å sove, at hun drakk en flaske vin natten før timen. Til slutt sovnet hun. Neste forsøk gikk ikke bedre, og til slutt fikk hun brev i posten: «Du møtte ikke til time. Du må ha ny henvisning fra fastlege om du ønsker ny time hit».

Jeg jobber som psykolog i spesialisthelsetjenesten. I hektiske perioder må mine pasienter – med depresjon, angst eller personlighetsforstyrrelser – vente tre-fire uker mellom timer.

Allerede i første møte må jeg være bevisst på hvor langt behandlingsforløp vi egentlig har tid til. Noen ganger har jeg dårlig samvittighet for det tilbudet jeg kan gi pasienter som allerede har ventet lenge i kø.

Min kanskje største frykt er at dyktige fagfolk flykter fra offentlige helsetjenester for å etablere private praksiser, hvor de har større frihet til å gi den behandlingen de mener folk trenger.

Denne privatiseringen av tjenestene er realiteten i USA, hvor alvorlig psykiske mennesker ikke får den behandlingen de burde. Vi vet at psykiske lidelser rammer skjevt i befolkningen, og de som rammes hardest har ikke mulighet til å betale (ti)tusenvis av kroner for terapi hos en privat psykolog.

Les også

Ta søvnvansker på alvor

14. juni skriver psykiater Finn Skårderud i Aftenposten at han trøster kolleger som allerede i første møte må planlegge avslutningen.

Noen dager seinere slår Norsk psykologforening «alarm» om at pasienter i psykisk helsevern ikke får hyppig eller grundig nok behandling. De har intervjuet sine medlemmer, psykologer i den offentlige spesialisthelsetjenesten, som kan fortelle at halvparten av deres pasienter ikke får hyppig nok behandling.

En tredel sier pasientene ikke får god nok utredning, og mange psykologer opplever at de må avslutte behandlingen før pasientene er ferdigbehandlet.

Dette er tydelige indikasjoner på en systemsvikt som rammer flere enn Karianne.

Noe av problemet ligger i måten helsetjenestene finansieres på: Det lønner seg ikke for sykehusene å behandle folk friske. Det som lønner seg er å unngå fristbrudd, altså å møte nye pasienter raskt nok, og å opprettholde et høyt antall daglige konsultasjoner som gir inntekter.

De nye pakkeforløpene understreker viktigheten av denne logistikken: Vi skal gi raskt tilbud og utrede på kortere tid (det er fint), men pakkeforløpene er lite opptatt av innholdet i helsehjelpen, hyppigheten av timer eller kvaliteten på behandlingen.

Systemet er rigget for samlebåndsproduksjon.

Inntil helsepolitikere og myndigheter sørger for en skikkelig reform av offentlige tjenester, er pasientene prisgitt kreative psykologer som skaper gode terapitilbud innenfor dagens rammer.

Angstbehandling på fire dager er et eksempel. Andre steder tar seg tid til å ringe pasientene eller til og med komme på hjemmebesøk. Selv har jeg begynt å eksperimentere med å gi kortere timer, nærmere en halvtime, slik at jeg skal rekke å se mine pasienter så hyppig som trengs for god effekt.

Det er neppe en bærekraftig løsning over tid. I lunsjen på min arbeidsplass diskuterer vi ofte at vi håper noe skjer med måten psykisk helsevern er organisert og finansiert på – slik at vi kan holde ut litt til for å gi behandling til dem vi mener trenger det aller mest.