Feilen ligger ikke hos guttene, men i skolen

Jeg var en av de såkalte skoletaperne. For meg endte historien godt.

Debattinnlegg

Da jeg leste reportasjeserien Skolesviket i VG for en tid tilbake, ble jeg rørt til tårer av Augusts historie, identifikasjonen var så sterk. Mange gutter pines gjennom det jeg selv på den tiden beskrev som et torturkammer.

Jeg har dysleksi og var en av de såkalte skoletaperne fra midten av barneskolen og ut ungdomsskolen. Jeg gruet meg, slet med å få sove, hadde hodepine og kastet opp. Jeg gikk hjem fra skolen når det passet meg og kunne bare forsvinne i flere timer, før jeg dukket opp hjemme.

De urolige, praktiske rettede guttene får høre at det er noe feil med dem fordi de ikke liker å sitte stille. Jeg vil påstå at de største feilene ikke ligger hos guttene, men i skolen.

Nylig kom den offentlige utredningen «Nye sjanser – bedre læring» med forslag til tiltak for å unngå at gutter blir skoletapere. Jeg er bekymret for at en del av tiltakene kan ha direkte motsatt virkning av det de er ment å ha.

Jeg støtter ikke rapportens forslag om fleksibel skolestart. At noen begynner på skolen ett år før andre, vil kunne skape «flinkere» og «dummere» elever. La årskullene være samlet.

La heller alle starte skolen seinere heller enn tidligere. Om alle fullfører skolegangen litt seinere enn det vi gjør i dag, gjør det da ingenting, i lys av at en av fire i dag ikke fullfører videregående skole.

Jeg støtter heller ikke rapportens forslag om et gratis, frivillig, forberedende skoleår for alle elever. Gutter utvikles seinere enn jenter og har et større behov for fysisk aktivitet. Dette vil derfor appellere mer til jenter enn gutter, og også mer til barn av foreldre med høyere utdanning. Det vil gjøre de flinke flinkere, og de svake svakere.

Jeg er født i 1992 og begynte på skolen i seksårsreformens unge dager. Da var dette et skoleforberedende år som minnet mer om barnehage enn skole. Vi hadde minimalt med teoretisk læring. Vi fikk en myk start, og jeg trivdes!

Jeg blir trist når jeg leser at det nå nesten ikke er noen lek i første klasse. Jeg føler med de guttene som må sitte i ro og lære. Å presse umodne gutter inn i skolen enda tidligere, er ikke løsningen. Gi dem tid til å modnes i lek og bevegelse!

Barn klarer ikke å holde fokus når de må sitte mye i ro. Studien «School in motion» viser at elever med mer kroppsøving gjør det bedre. Så ja til mer bevegelse i skolen, og ja til mer av praktiske fag, kunst og håndverk, sløyd, friluftsliv, miljøfag, førstehjelp og veldedig arbeid!

Så hva kan vi bruke mindre tid på? Jeg har to forslag:

1) Det ene er å gjøre tredjespråket til et valgfag med praktiske alternativer. Gutter er svakere i språkfag enn jenter.

Hvorfor må det være obligatorisk at alle skal lære et tredjespråk? Svært få har nytte av dette seinere. Jeg vil strekke det så langt som å si at tredjespråket tar livsgnist og vilje til å lære fra mange elever og stjeler energi fra ting som faktisk er viktige å lære. La det være et valgfag med praktiske alternativ.

2) Det andre forslaget mitt er å gjøre sidemål til et muntlig fag uten vurdering.

Sidemål skaper også mye frustrasjon. Det er viktig for mangfold og deling av kulturarven vår, men trenger man å kunne skrive det? I sidemålsfaget er det nok å lese bøker og dikt og se noen filmer. Her trengs det ikke vurdering av elevene, men det må være krav til oppmøte og gjennomføring.

Personlig er jeg overbevist om at dagens sidemålsfag skaper så mye frustrasjon og motløshet i mange språksvake elever at det fører til hat, snarere enn kulturell forståelse.

En ting som skapte mye frustrasjon hos meg var lekser. De elevene som sliter, bruker mye tid, energi og frustrasjon på å sitte inne med leksene. De burde heller vært ute og aktive, slik at de fikk mer overskudd til neste skoledag. Kanskje blir de ikke ferdige fordi de ikke orker mer, eller ikke får det til eller ikke får god nok hjelp hjemme. Da får de gjerne anmerkninger eller kjeft. Dette forsterker den onde sirkelen med mistrivsel, motløshet og følelsen av ikke å strekke til.

For meg endte historien godt. Foreldrene mine tok tak og sørget for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. På ungdomsskolen fikk jeg etter hvert fritak for tysk på grunn av dysleksien. Jeg fikk vurderingsfritak i sidemål, men måtte være til stede. Jeg fikk fritak for lekser. Disse tiltakene hjalp meg gjennom ungdomsskolen.

Deretter oppdaget jeg – på egen hånd, uten hjelp fra skolen – at jeg kunne ta videregående på Villmarkslinja på Voss. Jeg flyttet på hybel som 16-åring og fikk velge meg aktive, praktiske linjefag.

Vi gikk på ski, lærte kart og kompass, sov i telt, padlet, ble utdannet turledere og raftingguider. Vi klatret, kjørte traktor, lærte om snøskred, lærte trygg bruk av motorsag og andre verktøy. Med så mye praktisk utfoldelse, gikk teoridagene mye bedre for meg.

Da jeg skulle ta allmenn påbygg i tredje året, var jeg motivert etter å ha fått en god pause. Jeg hadde fått hodet over vann igjen. Jeg var ferdig med fremmedspråkene og kunne se hensikten med det meste av det jeg lærte.

Jeg trivdes, og jeg lyktes: Jeg gikk ut fra videregående med 4,9 i snitt.

I dag har jeg drømmejobben som brannmann og trives godt. Men hva hvis ikke mine foreldre hadde vært så ressurssterke som de er? Hva hadde skjedd med meg da? Det vet jeg ikke.

Jeg har dyp medfølelse for de barna, både gutter og jenter, som sliter med skolen og ikke får den hjelpen de trenger. Så vær så snill, gjør noen endringer – drastiske endringer – i hvordan skolen er bygget opp!