Norge er ikke et rasistisk land

Hvis vi skal leve godt sammen i dette landet, må vi bygge broer, ikke skape avstand til hverandre.

Etniske nordmenn må bli mer inkluderende, og fargede gjør klokt i å bli litt mindre hårsåre, mener Dave Spilde. Mye av det som kalles rasisme, er egentlig noe helt annet, synes han. Spilde har norsk mor og gambisk far, er født i Norge og har tilbrakt det meste av livet i Bergen og i USA. Foto: John Erik Bergamini

  • Dave Spilde
    Filmprodusent, Bergen
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Debatten om rasisme tar av også i Norge, i kjølvannet av den grusomme politivolden mot George Floyd.

Dessverre er dette i ferd med å bli en unyansert og lite fruktbar debatt.

Løse anklager om rasisme slenges ut til alle kanter, noen ganger på syltynt grunnlag. En bekjent av meg med brun hud irriterer seg over at han stadig får spørsmålet: «Spiser du svinekjøtt?» Han er norsk og har norsk mor, og familien er ikke muslimer.

Men er dette virkelig rasisme? Eller noen som prøver å vise hensyn? Det kommer selvsagt an på konteksten og måten det sies på, men ofte blir slike ting sagt i beste mening.

Hvis vi reiser til Kina og blir spurt om vi spiser hund, vil vi ikke tenke på det som rasisme, men høflighet – selv om bakgrunnen for spørsmålet kun er at vi ser annerledes ut enn den jevne kineser.

Les også

Møhlenpris-debatten skygger for noe viktigere

Noen fargede som er født i Norge, mener det er rasistisk når man spør hvor de egentlig kommer fra. Heller ikke dette pleier det å ligge noe vondt i. Spørsmålet er ofte bare en invitasjon til å fortelle om etnisk bakgrunn.

Dette er ikke rasisme. Rasister er folk som hater noen fordi de tilhører en annen rase, og selv om det dreier seg om titusener, er ikke det veldig mange i et land med over fem millioner innbyggere.

Det vi imidlertid har mye av, er fordommer og fremmedfrykt. Disse fenomenene er også en gift i samfunnet, men vi må være ytterst forsiktige med å bruke ordet rasisme om dem. Straks vi gjør det, putter vi store deler av det norske folk i samme sekk som for eksempel Anders Behring Breivik.

Folk som strør om seg med r-ordet, tror kanskje at de jager rasistene under en stein. I virkeligheten jager de tusenvis av andre nordmenn under den samme steinen – folk som ikke tenker på seg selv som rasister.

Slik skapes avstand mellom grupper, når det vi trenger er å bygge broer.

Demonstrasjoner mot rasisme har samlet folk i mange land de siste ukene, som her på Festplassen i Bergen 5. juni. Foto: Bård Bøe

Les også

Opp mot 2000 bergensere demonstrerte mot rasisme

Rasistene har bestemt seg og kommer neppe til å endre mening, men folk som bare frykter fremmede eller har fordommer, er ofte villige til å forandre seg. Her ligger det store potensialet.

Kuren mot fremmedfrykt er den samme man bruker mot andre fobier: eksponering. Vi må være sammen – folk med ulike hudfarger. Når vi gjør dette, forsvinner de forutinntatte holdningene vi har til hverandre. Holdninger blir basert på egne erfaringer i stedet for aviser, sosiale medier og din onkel som var til sjøs.

Hvis dette skal virke i praksis, har også vi som har mørk hudfarge, en jobb å gjøre. Om vi gjør det veldig farlig og komplisert for folk å være sammen med oss, fordi de kan tråkke ut i salaten uten å mene noe med det, blir det lett for dem å trekke seg unna.

Ingen liker å bli «shamet» for ting de ikke mener noe vondt med. Det er ikke noe stort offer for hvite å unngå fargede. Vi andre har mye mer å tape.

Dugnadsløftet må komme fra både hvite og fargede nordmenn. Hvite må bli mer inkluderende overfor folk som ser annerledes ut. Men da må også vi andre bli mer nyanserte og mindre hårsåre – mindre opptatt av hva hvite folk sier og mer av hva de faktisk mener.

Hvis hvite folk må veie sine ord på gullvekt hver gang de snakker med oss andre, skader det dialogen.

Les også

Tidligere Lillestrøm-keeper opplevde rasisme i norsk fotball: – Jeg har skjøvet det under teppet

Selv et ord som «neger» kan noen ganger være langt mindre graverende enn det virker. De fleste fargede som vokser opp i Norge, har gjennom ungdommen fått høre stygge ord som «pakkis», «svarting» og «nigger». Noen ganger er det rasister som sier slikt, men andre ganger er det bare noen som vil såre deg. Hadde du vært hvit, kunne de like gjerne ha slengt ut noe stygt om nesen din eller familien din. Disse ungdommene er ikke egentlig rasister.

Jeg har selv brukt skjellsord som «homse» i ungdommen. Jeg hatet ikke homofile. Det var bare et stygt ord, og jeg hadde aldri reflektert over hvorfor jeg sa det. Senere fikk jeg en oppvåkning. Jeg skjønte at jeg hadde vært en idiot, tok grep og skjerpet meg.

Noen kan si «neger» og ikke mene noe stygt med det i det hele tatt. Som regel skjønner en, ut fra sammenhengen, om bruken skyldes uvitenhet, eller om den er ment som et angrep. Hvis vi fargede uansett reagerer ved å skjelle ut folk, misbruker vi en mulighet til å skape dialog.

Jeg pleier bare å si at jeg ikke liker å bli kalt neger. Hvis de likevel fortsetter med det, er de drittsekker, men ikke nødvendigvis rasister.

I lys av egne erfaringer er jeg sjokkert over at så få tar til orde for en mer nyansert tilnærming til fordommer og diskriminering. Alt handler om å «ta slemmingene», istedenfor at folk nærmer seg hverandre gjennom å snakke sammen.

Les også

BT på leiarplass: «Titusenvis av nordmenn fortener at Noreg tar eit skikkeleg oppgjer med rasismen»

Noen vil kanskje bli forbannet av det jeg skriver her. Antirasister, mange på venstresiden, til og med folk i min egen familie. Til dem vil jeg si at jeg ikke prøver å bagatellisere de mange jævlige opplevelsene vi alle har hatt. Jeg mener bare at «rasisme» som regel er feil merkelapp.

Personlig har jeg opplevd rasisme, etter min definisjon, maks ti ganger i løpet av mitt liv. Forskjellsbehandling og andre ubehagelige ting har skjedd utallige ganger, men jeg putter ikke alt i rasismebåsen.

Det er heller ikke slik at jeg føler meg utsatt for raseprofilering. Jeg har reist mer enn de fleste, men er blitt stoppet i tollen bare et par ganger.

Her er det viktig å få frem at jeg baserer meg på egne opplevelser. Fargede er ingen ensartet gruppe, og diskriminering kan henge sammen med andre forhold enn hudfarge – som for eksempel hvor godt man behersker språket og de sosiale kodene i Norge.

Rasister finnes i Norge, men har vi strukturell rasisme, slik mange hevder i demonstrasjonene for tiden? Min påstand er at vi har lite av dette, og jeg har aldri kjent det på kroppen.

Norge er ikke et perfekt samfunn, men etter å ha reist rundt i verden, tror jeg dette må være et av de mest fantastiske landene å bo i.

Enda bedre blir det hvis vi lærer oss å snakke med hverandre.

  • Synes du flere bør lese dette innlegget? Del det på Facebook!
Publisert
  1. Rasisme
  2. Diskriminering
  3. Politivold
  4. George Floyd
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. «Pappa, hvorfor stopper de bare deg?»

  2. Forskaren Victoria Kawesa hadde kaffipause på gata. Då bråstoppa ein sivil politibil.

  3. David (15) forteller at butikkansatte fotfølger ham og at vekterne på Bybanen kontrollerer kun ham

  4. – Jeg er hvit i huden, har blå øyne. Likevel har jeg opplevd rasisme.

BT anbefaler

Latviske «Anna» (45) sier hun ikke fikk lønn, men råtten mat. Sjefen var mangemillionær.

Latviske «Anna» (45) sier hun ikke fikk lønn, men råtten og utgått mat fra Rema 1000. Sjefen var mangemillionær.

LES SAKEN