Det vi skylder våre sønner og døtre

«Dato på når eg fikk norsk statsborgerskap?» lød meldingen fra min sønn. Jeg lo. Så vandret tankene mine.

Publisert:

VI VISSTE: Da min sønn dro i militæret, visste vi begge bestemmelsesstedet og hvem som skulle ta imot ham. Det vet ikke alle mammaer som sender sine sønner og døtre av gårde, og det vet ikke alle døtre og sønner som reiser, skriver Vibeke Pedersen.

Debattinnlegg

Vibeke Pedersen
Mamma til to voksne barn

Dag to i militæret. En melding tikket inn fra min sønn: «Dato på når eg fikk norsk statsborgerskap?». Jeg smilte og svarte straks: «Den dagen du ble født». Måtte le litt for meg selv, tenkte at han nok var litt stresset og preget av situasjonen siden han kunne spørre om verdens naturligste ting.

Så satt jeg der, med et varm mammahjerte, og skrev en ny melding: «Husk å spise godt, du trenger næring når du skal gjennomføre alle de fysiske øvelsene». Og la til: «Fint om du ringer hjem». Ingen telefon kom, men en kort sms: «Spiser bra». Betryggende, og mammahjertet var fremdeles varmt.

Så vandret tankene mine til dem som ikke har norsk statsborgerskap. Til dem som står i kø for å få det. Til dem som får avslag, og venter. Til dem som har blitt sendt hjem til en ny og uviss fremtid. For en forskjell!

Så husket jeg at jeg hadde lest om alle guttene og jentene som sendes tilbake til hjemlandene sine når de blir 18 år. De som bare har fått midlertidig opphold i Norge frem til de er myndig. Gutter og jenter som har levd på mottak og omsorgssenter, og blitt sendt rundt i Norge som pakker i to år i påvente av et ja eller nei til norsk statsborgerskap. Tenk, dette slipper min sønn, og din sønn og våre sønner og døtre som er født til et norsk statsborgerskap. Usikkerhet – får jeg et ja eller nei? Mammahjertet mitt gjorde vondt nå.

Les også

Enslige barn på ti år søker asyl

Så tenkte jeg på da jeg kjørte min sønn til flyplassen. I bilen ramset vi opp alt han skulle ha pakket og huske på. Det var ikke så mye, og denne reisen var kort. Vi visste begge bestemmelsesstedet og hvem som skulle ta imot ham. Det vet ikke alle mammaer som sender sine sønner og døtre av gårde, og det vet ikke alle døtre og sønner som reiser.

Deres reise er lang, farefull og usikker. Mammahjertet mitt gråt da. Det er ikke nasjonaliteten vår som styrer følelsene våre. Bekymringer, usikkerhet, redsel for våre barn. Hva møter dem? Hvem tar imot mitt barn, og hvilke hensikter har menneskene de møter på veien? Jeg tenkte på alle historiene jeg hadde hørt, om utnyttelse, sult, redsel og grusomme ting som et ungt sinn kan bli vitne til. Kjente at mammahjertet mitt ikke orket å forholde seg til det. Det ble for sterkt.

Les også

Du fratar barna tryggheten, Listhaug

En ny tanke streifet meg. Jeg husket det min sønn og jeg hadde snakket om flere ganger før han dro: «Er det første helgen eller andre du får dra hjem på perm?» Han fant det ikke ut før han reiste. Men vi visste begge at helgeperm ville han få. Betryggende. Men våre sønner og døtre uten norsk statsborgerskap vet ikke det, ei heller deres mødre. Når får de se hverandre igjen, og får de se hverandre igjen?

Det minste vi skylder våre med-mødre er et verdig liv her i Norge for deres sønner og døtre. Trygghet. Medmenneskelighet. Fremtidshåp. Det er det jeg ønsker for mine barn, og jeg tror ikke jeg med mitt mammahjerte er annerledes enn mødre verden over.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg