Det norske språket ga meg noen utfordringer

Da vi skulle gå etter middagen, sa jeg til min manns ugifte fetter: Takk for i natt.

VENN FOR LIVET: Det er ikke alltid så lett, men når du bli godt kjent med en fra Norge, så har du en kjær venn for hele livet, skriver Rosemary Lund (84). Foto: Rune Sævig

Debattinnlegg

Rosemary Lund
Født i England, kom til Bergen i 1964

Jeg er engelsk, men bodde i Edinburgh i mange år før jeg reiste for å jobbe på en seilbåt i Middelhavet i tre år. Der møtte jeg en bergenser som til slutt skulle bli min mann, og som tok meg til Bergen etter at vi giftet oss i Edinburgh.

Han sa at han skulle ta meg til Norge hvor alt var så grønt. Han sa ikke at det var fordi det regner nesten hver dag! Det var i 1963, og mye var veldig annerledes da.

Jeg husker at der vi bodde først, var det mange små butikker rett nede i veien. En solgte brød, en annen kjøtt, det var fiskebutikk, kolonial, leketøysbutikk, blomsterbutikk, og en liten butikk med sysaker. Det er så mye mer personlig, men nå er alle vekk, og vi har storsentre alle veier. Det er ikke det samme.

Jeg synes at Bergen er en nydelig by, og jeg elsker at vi har fjell, parker og sjøen i nærheten, slik at vi kan gå på tur og bade i sjøen på samme dag. Jeg elsker alle de små gamle husene og gatene, spesielt på Nordnes.

Det norske språket var veldig vanskelig å lære. Jeg snakket jo engelsk, og etter tre år på jobb i seilbåt snakket jeg også spansk og fransk. En kveld etter at jeg kom til Bergen, besøkte min mann og jeg en tante og onkel som hadde en ugift voksen sønn. Jeg sa ikke ett ord hele kvelden, men da vi skulle gå, tenkte jeg at nå vet jeg hva jeg skal si. Jeg håndhilste på sønnen og sa: «Takk for i natt».

Ingen lo og min mann bare dunket i meg og sa: «Sånn sier vi ikke!!!!» Jeg holdt kjeft en stund etter det.

Jeg var kantinebestyrer på daværende Norsk Lærerakademi (NLA), og en gang sa jeg til noen studenter som skulle hjelpe meg: «Alle kopper og fat legges her, og i kurven har vi gebiss» – i stedet for bestikk. Etter det spurte de alltid: «Hvor skal du ha gebisset?»

Jeg trives veldig godt her og har fått veldig mange gode venner fordi jeg alltid har elsket å synge og alltid gått i kirken. Jeg har sunget i kor i Den norske kirke, the Anglican church og i Harmoniens kor, og jeg hadde 15 fantastiske år i Opera Bergen.

Det er veldig viktig å gå ut og treffe folk når du flytter til et nytt land. Det er ikke alltid så lett, men når du bli godt kjent med en fra Norge, så har du en kjær venn for hele livet.

De siste 18 årene har jeg drevet BADS (Bergen Amateur Dramatic Society). Vi setter opp en engelsk panto, et kjent eventyr med masse sang, dans og humor. Vi har 70 medlemmer fra 10 forskjellige land fra seks til 85 år, også veldig mange norske. Jeg føler at vi bidrar litt til integrering.

Jeg må innrømme at jeg fremdeles føler meg engelsk, men da min mann døde, og flere spurte om jeg skulle reise tilbake til Edinburgh, svarte jeg at det kunne jeg aldri drømme om å gjøre. Jeg har en vidunderlig familie med tre barn, seks barnebarn og to oldebarn som jeg elsker over alt i verden. Så Bergen er hjemmet mitt. På engelsk sier vi «My Home Is Where My Heart Is!»

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg