En av de drepte var min onkel

Han kan ikke skrike mer om at verden må våkne og redde Syrias barn.

ALENE: Har dere glemt IS her hjemme i Norge? Her er ingen høylytte protester, bare oss seks som holder rundt hverandre ved Den blå steinen, skriver Rawaa Obaid. På bildet er familien i Bergen – Wadah Obaid (foran), Soha Sollum (bak fra v.), Bushra Obaid, Alarabi Alchoufi, Rawaa Obaid og Babil Alchoufi. Privat

Debattinnlegg

Rawaa Ghazi Obaid
Journalist og drusisk flyktning fra Syria

Sorgen er stille. Her er ingen høylytte protester, ingen som skriker i gatene. Det er bare oss seks som holder rundt hverandre ved Den blå steinen.

Onkel er også stille nå. Han kan ikke skrike mer om at verden må våkne og redde Syrias barn. Redde de vettskremte jentene ut av IS sine klør.

Det er flere måneder siden Russland erklærte at de har frigjort hele Efrats vestbredde fra IS.

Si det til onkel, en av de over 200 som ble drept 25. juli i det som kalles et av de dødeligste angrepene i Syria. Mange ble drept mens de sov da IS angrep hjembyen min Al-Suwayda kl. 4 om morgenen.

Si det til de 200 som ble skadet, men overlevde, som skal huske skrekken og smertene fra den svarte onsdagen resten av livet.

Rawaa Ghazi Obaid Privat

Si det til de 40 jentene som for alltid vil huske 25. juli som dagen da livet aldri kunne bli det samme igjen, dagen da IS tok dem. Frykten og smertene som venter dem i IS-fangenskap er muligens en skjebne verre enn døden.

Si det til de to søstrene som ble forsøkt fanget av IS, men som ble reddet av sin 14 år gamle bror. Han reddet dem, men overlevde ikke selv.

Si det til den hysteriske moren som skriker etter hjelp i gatene, for hennes tre døtre unnslapp ikke IS.

Har dere glemt IS her hjemme i Norge, nå som det er sommer og solstrålene til og med når helt ned til å røre ansiktene våre ved Den blå steinen?

Nyhetene forteller at det er roligere enn på lenge i deler av Syria, men i hjembyen min venter vi nye angrep. To dager før angrepet besøkte en russisk offiser byen vår. Han advarte om at IS kunne angripe byen. Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor stoppet de ikke angrepet?

Både Russland og Assad visste godt at angrepet ville komme. Det er neppe tilfeldig at militæret ble flyttet fra Al-Suwayda før angrepet, eller at IS med regjeringens støtte ble flyttet fra områdene rundt Damaskus til hjembyen min.

Angrepet var planlagt, men det var ingen igjen som kunne forsvare oss, det var bare sivile som måtte prøve å forsvare seg selv.

Verken militæret eller Russland vil forsvare oss mot IS når det neste angrepet kommer heller. Syriske myndigheter erklærte ingen landesorg etter angrepet 25. juli. Sorgen og frykten bærer vi alene.

Det er ikke godt å være syrer i Syria nå, men det er enda verre å være en minoritet. Drusere og kristne har levd i fred med hverandre i provinsen siden opprøret startet, vi har vært nøytrale parter.

Nå kjøper folket sine egne våpen, men vet at det er for lite til å kunne forsvare seg mot det neste angrepet som vil komme.

Vi er et fredelig folk som ønsker fred, frihet og trygghet. Nå er frykten for IS alt vi har.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg