Derfor må legen prioritere barnets beste fremfor taushetsplikt

DEBATT: Når et lite barn legges inn på sykehus med en uklar sykdomstilstand, kan det ikke utelukkes at det har vært utsatt for vold.

LOVPÅLAGT: Det er ingen enkel oppgave for behandlende lege å varsle barnevernet eller politiet. Men loven pålegger oss å melde fra når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsettes for omsorgssvikt, skriver tre sykehusleger. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: NTB scanpix

  • Stein Magnus Aukland
    Barnerøntgenlege, Haukeland Universitetssykehus
  • Claus Møller
    Barnelege, Haukeland Universitetssykehus
  • Arne Stray-Pedersen
    Rettsmedisiner, Oslo Universitetssykehus
Publisert:

En gutt på ti uker innlegges på barneavdelingen. Mor har ringt 113 og fortalt at gutten i perioder slutter å puste, han kaster opp i forbindelse med måltid og er nå bevisstløs. Ved ankomst blir barnet raskt undersøkt av barnelegen på vakt, som oppfatter at han er alvorlig syk. Han puster selv, men er blek og kald på hender og føtter. Er trøtt, slapp, sløv og gir dårlig kontakt. Samtidig svært irritabel, kvepper til ved forsiktig undersøkelse. Det kommer flere korte episoder med rykninger i armer og ben.

Den lille gutten kan ha en livstruende infeksjon i blodet eller en akutt hjernehinnebetennelse. Ved slike alvorlige infeksjoner hos spedbarn starter en behandling på mistanke. Nødvendige blodprøver og prøve fra «ryggmargsvæsken» blir tatt. Legen starter intravenøs væske og antibiotika.

Gjentatte blodprøver viser ikke tegn til infeksjon. Ryggmargsvæsken er normal. Barnet har gjentatte krampeanfall som ikke lar seg kupere av krampemedisin. Barnet flyttes til intensivavdelingen. En datarøntgen undersøkelse (CT) av hjernen viser at det er store ansamlinger av væske og trolig blod i hinnene rundt hjernen. EEG (elektrofysiologisk undersøkelse) viser at krampene kommer fra mange områder av hjernen.

Et lite blåmerke på venstre overarm og på det ene kinnet ses ved ny klinisk undersøkelse. Barnet er alvorlig syk, og listen over sykdommer som kan gi slike symptomer og funn er lang.

Samtale med foreldrene forteller at dette er deres første barn. Graviditeten og fødselen har vært normal, og barnet har utviklet seg normalt og er frisk. Mor ammer, men barnet får også morsmelkerstatning på flaske. Den siste tiden har vært preget av at gutten har mye kolikk, og det har vært svært lite søvn. Far forteller at barnet rullet ned fra sofaen kvelden før innleggelsen, og landet på gulvteppet. Far så ikke selve fallet, men hørte et skrik og påfølgende gråt. Han trodde ikke gutten ble skadet, men synes nå i ettertid at han ikke var helt seg selv og virket kanskje litt sløv og trøtt. Det er ingen kjente arvelige sykdommer i slekten. Verken far eller mor har sett noen blåmerker på barnet.

Les også

– Vi så at mange barn ikke ble trodd da de fortalte om vold eller seksuelle overgrep

Foreldrene informeres om at barnet neppe har hjernehinnebetennelse, men er alvorlig sykt. Legene kjenner ikke årsaken, og flere undersøkelser må gjøres. Det blir tatt blodprøver for å utelukke at barnet har en økt blødningstendens eller medfødt stoffskiftesykdom. Det haster å få avklart hva barnet feiler. Flere av de mulige sykdommene kan resultere i død om barnet ikke behandles rett.

Røntgenbilder av skjelettet viser et tilhelet brudd i høyre overarm. MR-skanning av hjernen bekrefter at det er blodansamlinger rundt hjernen, men også tegn til at hjernen er skadet. Øyelegeundersøkelse viser flere små blødninger i venstre øyes netthinne.

Historien om et fall fra sofa passer dårlig som forklaring på barnets skader. Kan det være noe annet som har skjedd som foreldrene ikke forteller om? Legene varsler barnevernet, og fordi et alvorlig skadebilde tegner seg, må politiet også varsles. Legene har plikt til å bryte taushetsplikten og varsle politiet av hensyn til barnets beste.

Dette er en oppdiktet sykehistorie, men kunne vært sann. Det er viktig å presisere at «påført skade» ikke er en kjapp og enkel diagnose, men baserer seg på helhetsbildet: Sykehistorien, tilstand ved ankomst sykehuset og under sykehusoppholdet, og gjentatte undersøkelser. Ingen enkeltfunn beviser at det dreier seg om mishandling, men mistanke om dette avdekkes gjennom å sammenholde alle opplysninger og funn.

Dette er et tverrfaglig teamarbeid på sykehuset og involverer spesialsykepleiere og en rekke spesialister: Barneleger, røntgenleger, intensivleger, øyeleger, laboratorieleger og nevrokirurger.

Les også

Kampen om tvillingene. Ble babyene ristet av foreldrene, eller skyldtes blødningene i hjernen noe annet?

Det har blitt hevdet at sykehuslegene agerer automatisk uten kunnskapsgrunnlag i situasjoner der man mistenker at et barn er utsatt for vold, og at barnelegene melder alt for raskt til barnevernet. Helsepersonelloven pålegger oss å melde fra til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsettes for omsorgssvikt. Politiet skal også varsles når det er mulighet for at barnet blir utsatt for vold. Det er ingen enkel oppgave for behandlende lege å varsle politiet. Tillit mellom legen og pasientens foreldre er sentral her.

Varsling skjer ofte som følge av at legen ikke har tillit til det som er fortalt av foreldrene. Tidligere har noen sykehusleger hevdet at man må være 100 prosent sikker på at det ikke finnes en sykdom som forklaring på et barns skader (blåmerker, skjelettbrudd, hjerneblødninger) før man varsler barnevernet eller politiet. Det er i strid med lovverket.

Manglende varsling kan føre til at barnet får livslange fysiske eller psykiske skader. Det er flere eksempler på at barn er drept og der det i ettertid viser seg at helsepersonell har vært bekymret for om barnet har blitt mishandlet, men der man ikke følte seg trygg nok i sin bekymring til at man varslet.

Les også

– Barn må få vite hva overgrep er

Tilbake til vår oppdiktede sykehistorie, der historien ikke samsvarer med barnets tilstand: Det er ingen forklaring på det gamle bruddet i overarmen. Det er påfallende at foreldrene ikke har sett at barnet har blåmerker. Skadene i hodet og hjernen kan ikke forklares av et fall fra sofa, og det er rart at historien ikke blir fortalt til legen med en gang.

Slike funn gir grunn til bekymring og utløser varslingsplikten. Men der slutter helsepersonells oppgave med å finne ut hva som har skjedd. Det må overlates til dem som har kompetanse på etterforskning, nemlig politiet. I vanskelige tilfeller vil politiet få hjelp av en rettsmedisiner til å vurdere hva som er årsaken til skadene, basert på det som er kommet frem av medisinsk utredning og etterforskning.

Rettsmedisineren arbeider på oppdrag for rettsvesenet. Barnevernet har kompetanse og lovhjemmel til å avdekke om det er trygt for barnet å fortsatt vokse opp i sin familie. For å kunne utføre disse nødvendige undersøkelser, som mangler i den medisinske utredningen, trenger barnevernet melding om sykehusets bekymring, samt medisinske opplysninger. Helsevesenets hovedoppgave er å hjelpe barnet: Stille en diagnose, behandle og lindre, samt hindre at barnet på ny kommer i en slik alvorlig, livstruende tilstand.

Ingen skal tro vi tar lett på denne utredningen, eller at vi varsler automatisk - på tynt grunnlag.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg