Sentrale personer i Utdanningsforbundet skrev 2. januar et debattinnlegg i BT som levner lite ære til bruk av digital robot i klasserommet. Etter å ha hatt en slik i klasserommet i hele høst, føler jeg behov for å nyansere dette inntrykket noe.

Det henvises i innlegget til reklamen for roboten, men det nevnes ingen reell erfaring med bruken. Før man kan felle sin dom over et hjelpemiddel, mener jeg at man i det minste bør snakke med brukerne av hjelpemiddelet – på begge sider av kameraet. Det som ikke nevnes i innlegget, er nemlig effekten denne roboten også kan ha for elevgruppen som sitter igjen på skolen.

For ganske nøyaktig ett år siden ble en av mine elever i småskolen alvorlig syk. Dette skjedde brått, og han ble revet ut av et fellesskap han nettopp var blitt del av. Tilbake i klassen satt 18 barn og grublet over hva som var skjedd.

Etter hvert fikk vi vite mer om sykdommen. Vi leste tilrettelagte barnebøker og laget kort til ham, og vi kjøpte en bamse som kunne sitte på den tomme pulten og ta i mot brev. Samtidig skjedde det noe i elevgruppen. De fikk vondt i magen. Ikke én eller to, men åtte-ni elever daglig.

Ingunn Vatshelle Bratsberg
Privat

Like før sommerferien i fjor fikk vi låne en digital robot. Med den i klasserommet begynte flere ting å skje. Den isolerte eleven fikk selv muligheten til å kontakte hele klassen. Roboten ble også en «elev-vikar» i klasserommet. Dette betegnes som noe negativt i innlegget, men for oss var det positivt.

Navnet hans ble daglig uttalt med glede. De andre elevene fikk høre stemmen hans jevnlig, noe som bidro til at de husket ham mer som «seg selv». Det skumle ble mindre skummel - og magevondten er blitt borte.

Hvordan opplever så den syke eleven det? Vi bruker ikke roboten for å styrke elevens læring, den er et supplement til hjemmeundervisning eller sykehusskole. Kanskje lærer han noe, men det er ikke målet. Situasjonen det siste halvåret har vært altfor uforutsigbar til det. Jeg vet aldri når han vil delta. Det er han som har «på-knappen».

Snarere er roboten et hjelpemiddel for å styrke den sosiale tilhørigheten, både hans tilknytning til klassen og klassens tilknytning til ham. Som dette har roboten vært en suksess.

Men det er mye det er sårt å gå glipp av. Vi har fulgt faglige råd og invitert ham til alt. Han velger selv hva han vil delta på, og det er i stor grad hverdagen han velger. Bursdager og andre feiringer er for vondt å se på. Men å si at dette er å gni inn for eleven hva han går glipp av, er likevel for drøyt. Han går glipp av mye, men hva er egentlig alternativet? Full isolasjon? Å føle seg glemt?

Roboten hjelper oss til å bevare en relasjon, som gjør at elevene ønsker å besøke ham. Det er ikke skummelt å dra på sykehuset eller bli med på hjemmeundervisning, for de snakker med ham hele tiden. Roboten er laget for å være med. Roboten har hatt mange friminutt, han har kjørt bybane, vært på kino, på vennegruppe og på overnattingsbesøk. Og relasjonen er god den, selv om de andre elevene ikke får se ham.

Personvernhensyn må selvfølgelig overholdes. Men skal frykten for at noen få skal misbruke noe hindre de mange som trenger et godt hjelpemiddel? I min foreldregruppe har heldigvis alle vært samtykkende og støttende til hjelpemiddelet. De ser at elevene har glede og nytte av det.

Elevene er barn med styrker og utfordringer, store følelser og masse humor, lopper i blodet og et engasjement som tidvis er høylytt. Men de er først og fremst barn som savner en god venn, og som ønsker å ha kontakt med ham så mye som mulig.