Litt mer Bergen i monitor, takk

Hva er det som skarrer så svakt i det fjerne? Norge trenger Bergen mer enn noensinne.

Publisert:

FREKKHET: Vi har behov for den vestlandske frekkheten. På Østlandet bor det bare offentlige saksbehandlere, der er det ingen som fekter med armene, skriver Olav Brostrup Müller. Foto: Marita Aarekol

Debattinnlegg

Olav Brostrup Müller
Kultursjef i Lillehammer, åndelig eksilbergenser siden 2000

Da Litteraturhuset fylte fem år denne uken, ble jeg bedt om å si noe om Bergen på fire minutter. En umulig oppgave, selvfølgelig – med mindre man velger å gjøre seg dummere enn man er.

Kanskje mistenkte enkelte av de fremmøtte bergenserne at jeg var en østlending som var fløyet inn for å provosere dem.

Når det kom til stykket, hadde jeg ingenting annet å komme med enn en fullstendig uironisk, dyp, nesten sørgmodig kjærlighet til byen mellom de syv fjell – det første stedet jeg følte meg hjemme etter at jeg ble voksen.

Jeg er selv sønn av en eksilbergenser, og kom hit som tyveåring, i 1998, på et tidspunkt da Knausgård og Jon Fosse fortsatt bodde i byen. Röyksopp og Kings of Convenience var i ferd med å slå igjennom internasjonalt. Dagene gikk med til å tapetsere veggene i et krypinn i Magnus Barfots gate med Nick Cave-plakater, sammen med min folkehøyskolekompis Tom. Der tilbrakte vi kveldene i tett sigarettrøyk og lett rødvinsfyll. Navnene våre står fortsatt på postkassen, tyve år etter.

Utenfor lå byen og Høyden, med sine småbarer, stappfulle kafeer og forlokkende platesjapper. Jeg, som hadde vokst opp i en småby på Østlandet preget av langrennsløp og snørekorder, hadde for første gang bosatt meg på kontinentet. Nærmere bestemt: Bergen.

Senere skulle jeg bo 12 år i Oslo uten å føle meg som annet enn en besøkende, men i Bergen følte jeg meg hjemme fra dag én. Og hver gang jeg gikk av nattoget fra Oslo var det liksom aldri noen tvil om hvor jeg var. Jeg var hjemme.

Les også

Reisemagasin: – Bergen føles ofte livligere enn storebror Oslo

Jeg fikk bare to år i byen deres, før jeg kom inn på skole et annet sted og dro videre. To år. Det er knapt 700 dager. Men de kom på riktig tidspunkt. Og fra den dagen jeg flyttet ut, har jeg alltid vært en slags åndelig eksilbergenser i forkledning.

Jeg kommer aldri til å få Bergen ut av systemet – akkurat som en tidlig kjæreste man aldri ble klok på, og som sikkert ikke var helt sunn å være sammen med, men som alle andre senere kjærligheter likevel blir målt opp mot.

Nå ligger Bergen på den andre siden av fjellet for meg. Tyve år senere er jeg fortsatt innom BT.no hver dag, noen ganger for å se på bildene fra webkameraet på Vågen, andre ganger for å lese noen av landets beste spaltister.

Men det er ikke alltid jeg kjenner igjen byen jeg reiste fra.

Den utgaven av Bergen hadde en annen selvtillit enn byen jeg nå hører skarre svakt i det fjerne. Ikke selvtillit i form av meterlange 17. maisløyfer og småborgerlig selvtilfredshet, men i form av en påfallende vilje til å være kontinental. En vilje til å være en europeisk by, på egen kjøl, med blikket vendt utover – og ikke nødvendigvis bare østover.

De er kanskje for høflige til å innrømme det, men Oslo trenger ikke Bergen. Oslo har mer enn nok med seg selv.

Men resten av Norge, alt det som ikke er Oslo, trenger Bergen. Gjøvik og Lillehammer og Molde trenger Bergen. Vi trenger et alternativt punkt å navigere etter, et som kan utfordre forestillingen om Norge som én storgård, omgitt av et par dusin husmannsplasser.

Dessuten har vi behov for den vestlandske frekkheten. På Østlandet bor det bare offentlige saksbehandlere, der er det ingen som fekter med armene. Det er verken klimaendringer eller folkevandringer som kommer til å gjøre ende på Norge.

Det som kommer til å gjøre ende på Norge, er saklighet. Da jeg bodde i Bergen, var det fortsatt tjukt av folk som sto og brølte til hverandre i butikker, jeg husker jeg syntes det var forfriskende. Men det er muligens slutt på det her også, kanskje er det bare Dag Steinfeld igjen. Samt en og annen slagrammet skipsreder.

Les også

«Dag Steinfeld e’ bærgensk kretsmestar i klessekjeftamang»

Og det er ikke nødvendigvis dem vi skal bygge vår fremtid på, verken i Bergen by eller i nabolandet Norge. Hvis jeg kunne få ønske meg noe, måtte det være et Bergen med litt større appetitt på å lede an – også øst for Finse. Et Bergen der lyden fortsatt bærer over fjellet, og Bergens Tidende ikke mister de beste folkene sine til Aftenposten og VG.

Et Bergen som ikke fyller bystyresalen med parodier på mørkeblå Fana-beboere, mens de skarpeste hodene heller gjør karriere i Oslo. Et Bergen som utfordrer den offentlige samtalen i resten av landet, istedenfor å bruke kruttet sitt på nye trasévalg for Bybanen.

Et Bergen med eggstokker store som knyttnever, en by som vet nøyaktig hvor uunnværlig hun er for resten av landet og dessuten godt vet hvor utlandet ligger, og hva hun kan få til der.

En slik by ønsker jeg meg. Kanskje finnes den byen fortsatt. Men jeg kunne gjerne tenke meg å se og høre den litt oftere.

Denne teksten ble opprinnelig skrevet til Litteraturhusets femårsjubileum.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg