Lykke til med livet ditt, Ida

Sannheten er at jeg gjennom de siste 30 år har møtt utallige ungdommer med historier som ligner din.

MODIG: Jeg beundrer deg for ditt mot, og håper at du med dine ressurser klarer å få den hjelpen du trenger, slik at jeg eller andre ikke møter deg senere innenfor psykisk helsevern, skriver Tove K. Nøss. Foto: Jarle Aasland

Tove K. Nøss
Familie- og psykodramaterapeut, 20 års erfaring innen barnevern, rus og psykiatri

Jeg har ikke glemt deg, Ida, du som kalles «Glassjenta» og som Stavanger Aftenblad og BT skrev om i februar. Selv om jeg kun har lest deler av din historie, fikk jeg lyst til å skrive til deg. Først vil jeg si at jeg beundrer deg for ditt mot, og håper at du med dine ressurser klarer å få den hjelpen du trenger, slik at jeg eller andre ikke møter deg senere innenfor psykisk helsevern.

Tove K. Nøss Privat

Ser du er flink i idrett, og at du har interesse for musikk. I tillegg er du tydeligvis flink til å slåss, og du har et ønske om å kontrollere sinnet ditt. Kanskje du kan lære deg å slåss med ord?

Håper bare at noen kan hjelpe deg til å forstå at det du har vært utsatt for i og utenfor institusjonene, har medført at du sannsynligvis, mer eller mindre bevisst, går rundt i alarmberedskap. Når vi er i alarmberedskap, er vi redde og bruker masse energi, ofte uten selv å være bevisst det. Og du, Ida, vet at når vi er redde, trenger vi trygghet.

Vet du hva en «trigger» er? Triggerne våre aktiviserer hele følelsesregisteret. En trigger er en utløsningsmekanisme som starter med å skape interesse, og når det gir en god positiv følelse, utløses de gylne øyeblikkene når du opplever gleden ved å forstå sammenhenger.

Les også

Varsler gigantgranskning etter Glassjenta-avsløringer

Negative triggere fører til følelser av ubehag, sinne, redsel og uro. Dersom vi ikke klarer å identifisere våre triggere, og dermed ikke skjønner hvorfor vi føler og reagerer som vi gjør, blir vi frustrert og responderer med innlærte reaksjonsmønstre. Reaksjoner som ofte slett ikke gagner oss selv. Både du og jeg kan i situasjoner handle i affekt. Da er det følelsene som styrer handlingene våre, ikke tankene og fornuften. Og jeg er redd for at mange av hjelperne dine ikke er bevisst sine egne triggere eller reaksjonsmønstre.

Det er overraskende at dyktige fagpersoner, forskere og andre viktige aktører ikke ønsker å sette søkelys på relasjonen og samhandlingen mellom klient og hjelper. Mye om deg har vært sentrert rundt situasjoner som kom ut av kontroll. Det er forståelig at fageksperter og politikere velger system som viktigste endringsfaktor, i stedet for samspill mellom aktørene. Det er jo både enklere og behageligere, og på kort sikt svarer det seg økonomisk å lage nye instrukser, prosedyrer og håndbøker i stedet for å investere i tiltak som øker personalets kunnskap om og samhandlingskompetanse med ungdom med komplekse traumer — noe som faktisk ville heve kvaliteten i institusjonene.

Ida, jeg er viss på at en slik snuoperasjon ville redusere dine og andres utagering kraftig, og bidra til en tryggere hverdag både for deg og personalet. Det gjelder både innen barnevernet, rusbehandling og psykisk helsevern. Forbedring nummer en bør være å øke hjelperens evner til å få kontakt, slik at du og andre fortest mulig får en positiv og god allianse. Du har erfart barnevernets regelstyrte skjemavelde. Du vet at hver avdeling har lister med standardiserte spørsmål, at de har prosedyrer og rutiner og husregler. Vi har alle behov for forutsigbarhet.

Men i sin iver etter å følge instrukser og regler, kan du oppleve at de mister deg og dine behov av syne. Det er personalet og deres samhandlingskompetanse som er den viktigste faktoren i vold- og trusselsituasjoner. Når personalet i krisesituasjoner slavisk må følge prosedyrer, representerer strukturen en trygghet for systemet, men ikke for deg som skal vernes og beskyttes.

Uforutsigbarhet er en stressfaktor både for deg og hjelperne dine. Ingen har eksakt dato for når oppholdet ditt opphører, eller når saken din skal opp til ny vurdering. Konsekvensen kan bli at de reserverer seg fra å skape en ekte relasjon til deg, selv om de ønsker å være gode omsorgspersoner.

Les også

Vi rømmer ikke fordi vi har lyst, oftest er det fordi noe gjør vondt inne i hjertet

Dyktige behandlere vet at du trenger gode terapeuter, som kan hjelpe deg å forstå hvorfor du har det som du har. Miljøpersonalet, som du er sammen med mesteparten av døgnet, må øke sin kompetanse. Det er de som kan motivere deg til samtale med psykolog, lege eller psykiater. I barnevernet, psykiatri— og rusinstitusjoner er det et faghierarki. Øverst er psykologer, leger og psykiatere. De setter premisser for innholdet i all behandling. Noen steder får miljøterapeutene forbud mot å ta opp særskilte tema. Det kan i perioder være rett, men om du der og da har behov for nettopp den samtalen, skjønner du hvilket dilemma personalet står i. De ser behovet ditt, men må være lojale overfor ekspertenes bestemmelser. Konsekvensen blir at du opplever å bli avvist og usikker på dem som skal hjelpe deg.

Tro meg, Ida, for mange av hjelperne dine blir det også for smertefullt å involvere seg. De har empati, men orker ikke den følelsesmessige belastningen når de ser hvor vondt du og andre har det. De beskytter seg selv og egne følelser. Kanskje akkurat som du gjør? I tillegg er det en utstrakt holdning i noen avdelinger at det ikke er bra for deg å knytte deg til personalet. Men det primære er jo ikke at du skal knytte deg til noen i personalgruppen, men at du opplever å bli hørt, sett og tatt på alvor.

Psykologer, leger og psykiatere er stort sett fraværende etter klokken 15.30. De har bakvakter og er fraværende kvelder, natt og helgedager. De er ikke tilgjengelig for deg eller personale i her og nå-situasjoner, der utfallet blir vold eller trusler og behovet for fagkompetanse er størst. Spesialistene er derfor helt avhengig av miljøterapeutenes beskrivelser og observasjoner av såkalte «uønskede hendelser», les: Din destruktive atferd.

Les også

Politibetjent Fjeldstads metode

I barnevernsinstitusjoner for ungdom vegrer svært ofte ungdommer seg mot å møte psykolog, lege eller psykiater. Det understreker behovet for at de er til stede i det daglige. Da kan de observere deg i samhandling med andre, se deg i omgivelser du trives og ikke trives i. De kan bli kjent med deg og dine triggere, reaksjoner, og ikke minst, dine ressurser og fremtidsdrømmer. I perioder må de kunne ta ettermiddags— og kveldsvakter og være aktive i miljøet, slik at behandlingsplanen er basert på ekspertenes samhandling med deg, ikke på et ensidig produkt av observasjoner formidlet av andre.

Uten kontinuerlig og systematisk veiledning øker stressnivået til miljøpersonalet. Uten hjelp til å bearbeide opplevelsene i en arbeidshverdag med hjelpetrengende ungdom i krise, kan mange etter hvert kjenne opplevelsen av avmakt og bli desillusjonerte. Om personalet ikke er trent til å avdekke og sette ord på disse mekanismene, resulterer det ofte i kommunikasjonsproblemer og konflikter, som igjen kan eskalere til trusler og vold. Alle som jobber med mennesker, bør ha mulighet for jevnlig og målrettet veiledning. Personale som ikke vil ta imot veiledning, bør ikke ansettes i helsevesenet. Det gjelder alle yrkesgrupper, også spesialistene.

Dette er noen av tankene jeg har hatt når jeg har jeg lest om deg. Har et håp om at du kjenner deg igjen i deler av det som står her. Tro meg, hjelperne dine vil deg alle vel. Husk også at alle negative erfaringer kan du gjøre om til positive.

Med riktig og god hjelp kan du i fremtiden bli erfaringskonsulent. En riktig god en.

Lykke til med livet ditt, Ida.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg