Les også Frode Bjerkestrands kommentar:

«Leif Grung var for flink, han tente for godt. Eg meiner at han tok sin død på grunn av misunning og angiveri frå middelmåtige arkitektkollegaer», uttalte Nicholas Møllerhaug i et intervju under tittelen «Reinvaskar Grung» i Bergens Tidende, 21. januar 2011. Historien om arkitektene i Bergen under krigen handler ikke om helter og skurker, eller om fiendskap, misunnelse og hevn slik Møllerhaug insinuerer i sin bok «Stupet — Leif Grungs krig»(2016), men om praktiserende arkitekter som tok ulike valg, om det kollegiale og ukollegiale og om enkeltskjebner og deres familier.

Det er derfor grunn til å presisere følgende: 18. juni 1941 ble 43 sivile organisasjoner innkalt til møte med Terboven i Stortinget og gjort kjent med at organisasjonene skulle nazifiseres og reorganiseres etter førerprinsippet. Som en konsekvens av dette nedla tillitsvalgte i blant annet Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) sine verv og oppfordret sine medlemmer om å melde seg ut av arkitektforeningene som nå kom under ny ledelse og fikk navnet Norges Arkitektforbund (NAF). De aller fleste medlemmene fulgte denne oppfordringen og meldte seg ut. De oppløste organisasjonene fortsatte imidlertid som illegale organ, og en sentral ledergruppe ble dannet for å samordne arbeidet, Koordinasjonskomiteen (KK). Her deltok forskjellige yrkesgrupper, og tanken var at man skulle få til en effektiv reaksjon på alle nazifiseringsfremstøt fra fienden. Koordinasjonskomiteen ble en viktig del av den sivile motstanden i Norge.

Grung, som var valgt til formann i Bergen Arkitektforening 10. mars 1941, meldte seg ikke ut av arkitektforeningen, men påtok seg et større oppdrag for okkupasjonsmakten. Det som hefter ved Grung etter krigen var faktiske forhold som Møllerhaug finner i Riksarkivet og publiserer i boken: Kontrakten mellom Grung og Hitlers Kriegsmarine signert 28. juli 1941, dokumentasjon som viser en oversikt over avtalte utbetalinger, samt lønnsslipper som viser at han mottok større pengebeløp fra tyskerne.

INSINUASJONER: I boken om Leif Grung (bildet) bryter Nicholas Møllerhaug med etiske retningslinjer og offentliggjør navn fra arkiv som var klausulert av hensyn til personvernet, hevder arkitekt Carolyn Ahmer. FOTO: BILLEDSAMLINGEN, UIB

14. mai 1945 gjenopptok det tidligere valgte styret i Bergen Arkitektforening igjen sine verv. Før ordinære medlemsmøter igjen kunne starte opp, gjennomførte NAL en intern kartlegging av medlemmenes virksomhet under krigen, noe som fikk ulike disiplinære følger for enkelte medlemmer. Medlemmer av NAL, som etter 18. juni 1941 ble stående i Norges Arkitektforbund, ble suspendert fra sine rettigheter og mulige tillitsverv i NAL og lokalforeningene inntil deres sak ble undersøkt og avgjort. Møllerhaug omtaler dette som «eit kupp» som sekretæren i Bergen Arkitektforening, Anders Nortvedt, står bak, ettersom Grung som «lovleg vald formann» ble holdt utenfor.I november 1945 satt blant andre Nortvedt i NALs Landsstyre som skulle ta stilling til de saker som var innmeldt fra lokalforeningene. Da dette var gjort, henstilte presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund, Harald Hals, medlemmene om å ikke gi oppryddingen publisitet, men behandle den som en intern kollegial sak. Deler av dette klausulerte og sensitive materialet er å finne i Nortvedts private arkiv merket «Konfidensielt». Dette materialet ble overlevert Bergen byarkiv i 2011. Det er her Møllerhaug mener å finne «beviser» som underbygger tidligere løsrevne påstander om de misunnelige bergensarkitektene som «rottet seg sammen» mot Grung. Det er her han også mener å finne selve «angiveren»: Anders Nortvedt, som ifølge forfatteren tjente seg rik på å overta Grungs arkitektoppdrag for Hilmar Reksten.

Møllerhaug skriver: «Heile det indre arkitektoppgjeret i Norge ligg i denne pakken — alt det NAL ikkje ville vise meg!». Mappene rundt granskingen etter krigen var klausulert av hensyn til personvernet. Forfatteren ignorerer NALs betingelser (som han er kjent med og publiserer i boken) om at «omtalte personer eller familier skal ikke navngis». Han rettferdiggjør denne beslutningen med at Grung i ettertid har blitt stående som symbolet på «arkitektkollaboratøren», mens mange andre slapp å bli konfrontert. Om ikke forfatteren kan «reinvaska Grung» skal i hvert fall ikke Grung stå alene. Møllerhaug bryter derfor med etiske retningslinjer for personvern og offentliggjør navn fra det han omtaler som «Dei hemmelege arkitektmappene».

Arkitekt Leif Grung var en toneangivende, respektert og ruvende skikkelse i det bergenske arkitektmiljøet. Hans arkitektur står som inspirasjonskilde for mange av vår tids arkitekter, hans arkiv inneholder de vidunderligste skisser og hans agitasjon konkretiserer modernismens planleggingsidealer. Leif Grung hadde virkelig fortjent bedre enn å bli fremstilt som offer i det forfatteren i et intervju med Bergens Tidende 12. mars 2016 refererer til som en «arkiv-thriller» og «helt vill historie». Kanskje ikke så rart når forfatteren oppfatter Grungs samtidige arkitektkolleger som hevngjerrige og nærmest kriminelle. Biografien handler ikke om «Leif Grungs krig», men om Nicholas Møllerhaugs respektløse behandling av arkivmateriale og omtale av enkeltmennesker, Leif Grung inkludert.

Les også intervjuet med biografen: