Vi feiret min fars 70-årsdag i helgen. Det var en stor og veldig god fest. Glasgow er laidback, og festene gjenspeiler folkene; god stemning, uformelt og høy partyfaktor. Denne festen skulle likevel bli en av de beste i mitt liv.

Poppy var nemlig der. Og Poppy ville danse. Jeg tok opp armen, hun tok opp armen, jeg hoppet, hun hoppet, jeg sa «twirl», Poppy twirlet. Poppy er verdens skjønneste lille jente. Hun er ni år, og når hun ser på deg og smiler, er det som om all verdens lykke har manifestert seg i denne jentens blikk. Blikket har ingen fordommer, det er fylt med forventninger. Hva skjer? Så gøy! Jeg ser deg! Jeg er med!

Poppys hjerte er stort, og for noen kan hun kanskje virke litt naiv. Som om hun forventer det beste av livet og det beste av mennesker, og blir litt skuffet hvis det skulle vise seg at ikke hver dag er en fest, eller at dem hun treffer har en dårlig dag.

FØLELSER: Vi trenger å snakke om hva vi taper når 90 prosent velger å ikke sette barn med Downs syndrom til verden. Vi må ikke være så redd for foreldrenes følelser at vi ikke lenger snakker om hva som i realiteten skjer, mener Hannah Grace Taylor.
Privat

Poppy har Downs syndrom, og er etter hvert blitt en sjelden skatt.

Ni av ti svangerskap hvor fosteret har blitt påvist Downs avsluttes i Norge. Tallene er ekstreme. Bak tallene finnes tankekjør, vonde følelser, dårlig samvittighet, informasjonsinnhenting, knuste drømmer og verkende mamma- og pappahjerter. Å velge å terminere et svangerskap krever i alle tilfeller mot og styrke, og jeg kan kun forestille meg hvor vanskelig det er å gjennomføre dette når beslutningen først er tatt.

Jeg tror likevel at vi som samfunn trenger å snakke om hva vi taper når 90 prosent velger å ikke sette barn med Downs Syndrom til verden. Vi må ikke være så redd for foreldrenes følelser at vi ikke lenger snakker om hva som i realiteten skjer. Det som skjer i praksis, er at vi basert på fakta, statistikk og estimering av levetid, helseutfordringer og ressursbruk, utrydder mennesker med Downs Syndrom.

I de fleste Downs-debatter er trumfkortet til abortforkjemperne dette: «Det er ikke slik at alle som har Downs syndrom er født glade og blide. Vi må ikke idyllisere Downs syndrom». Det er for så vidt valide poeng, men hva om vi skulle brukt det som argumenter for å terminere «vanlige» svangerskap? Hva om du fikk vite at barnet ditt kunne bli født med dårlig humør, ville trenge spesialundervisning og ekstra støtte i hverdagen?

Hva om du fikk vite at du ville få en sønn eller datter som beklageligvis kanskje kom til å dø av kreft som 50-åring eller ville trenge ekstra støtte i hverdagen fordi han eller hun er «krevende»? Vil det i fremtiden vært helt akseptert og til og med vanlig, som det er med fostre med Downs syndrom, å avslutte svangerskap med foster som er for eksempel døv, autistisk eller har cerebral parese? Hvorfor er det slik at humør og helse skal være kriterier for hvorvidt mennesker som Poppy skal få lov til å bli født?

Som samfunn taper vi på det åndelige plan. Vi har en klar beskjed til mennesker som har Downs syndrom, og det er «dere er ikke verdt livet». De kan faktisk lese det svart på hvitt selv, eller høre noen uttale seg om det på radio. Når regjeringen, ved helseminister Bent Høie (H), har sagt ja til å tilby kvinner over 38 år, eller som har fått påvist økt risiko for å få barn med kromosomavvik, NIPT-test (Non Invasive Prenatal Testing), tar vi virkelig forebyggingen av Downs på alvor. På Island har de allerede kommet så langt at de nærmer seg 100 prosent terminering av disse svangerskapene. Det vil si at de i praksis utrydder dem.

For alle oss andre er det et stort tap. Vi mister mennesker med den sjeldne egenskapen det er å kunne vise følelser uhemmet – å vise glede, sinne og tristhet i øyeblikket. Mennesker som smiler med øynene, og med hele munnen og også noen ganger hele kroppen. Vi mister mennesker som er herlig ærlig, og som får oss til å stoppe opp, reflektere og leve i øyeblikket. Vi mister mennesker som Poppy.

Historien og bildet publiseres med tillatelse fra familien til Poppy.