Når stillheten treffer

Den kom så plutselig. Stillheten fylte et lite hus.

Vivian Brosvik skriver om hverdagen som rammet av nervesykdommen ALS.
  • Vivian Brosvik
    ALS-rammet, Bergen
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Morgenen hadde vært travel, så travel at jeg knapt rakk å trekke pusten. Noen ganger kjenner jeg på det, hvor overveldende det er å ha mennesker rundt seg hele dagen. Aldri ha privatliv lenger, aldri kunne gå inn i et annet rom for å være i fred.

Hele dagen sitter jeg der, i en stol uten mulighet til å komme meg noen vei. Jeg kan ikke løpe inn på rommet og stenge døren når jeg vil ha fred. Jeg kan heller ikke gjemme meg bort når jeg har behov for å lufte egne følelser. Hver dag føler jeg på det, hvor enkelt livet var før. Jeg skulle gitt mye for å få mitt gamle liv tilbake, friheten som jeg en gang eide.

Frihet til å finne frem joggeskoene når raseriet bygger seg opp, løpe det av meg på en skogssti på vei opp mot en fjelltopp. Frihet til å stenge meg selv inne på et mørkt rom når tårene tar overhånd, gråte i fred og ro over en håpløshet så stor. Men skjebnen ville det annerledes, og nå sitter jeg her fanget i egen kropp.

Les også

Vivian Brosvik: «Jeg vil bare være mamma igjen»

Det var min egen skjebne som plutselig traff meg hardt i går. Stillheten kom flommende over meg. Når assistenten gikk for å handle, kom det over meg, et kaos av følelser strømmet ut av meg som en foss. I en stol satt jeg oppløst i tårer. Lavmælte skrik fylte en liten stue.

Lyden av fuglekvitter kunne høres, og gjennom vinduet skimtet jeg en blikkstille fjord. Men i en liten stue ble det mørkt. Jeg kunne føle hvordan stormen rev meg opp innvendig. Helt alene skrek jeg smerten ut, en smerte som river opp mitt hjerte. Det var da de kom, små ord som ble til en hjerteskjærende bønn. En bønn om liv og død, en bønn om å bli skånet.

«Vær så snill, la meg få leve, jeg vil ikke dø ...»

Teksten ble først publisert på innsenderens blogg, mammapaahjul.

Publisert
  1. Følelser
  2. Livet
  3. ALS
  4. Sykdom

Les mer om dette temaet

  1. – Hver kveld ber jeg om det samme

  2. – Gubben har fått strøm på hjernen

  3. Hver kveld får hun høre ordene som får henne til å kjempe videre

  4. Da hun hørte hva sønnen sa til en venn, fikk hun tilbake troen på seg selv