Rusens sanne og vonde ansikt

Da jeg nærmet meg, hørte jeg en stille, sår hulking som traff meg midt i hjerteroten.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mitt innlegg handler ikke om norsk narkotikapolitikk, avkriminalisering eller økningen vi ser i beslag og bruk av kokain og andre illegale rusmidler. Ei heller om munnhoggeriet mellom Trude Helén Hole og Per Lunde Oseng om narkotika i Bergen, en meningsutveksling som kunne vært konstruktiv dersom ikke begge havnet i skyttergraven for sårede og indignerte.

Mitt innlegg handler om en opplevelse en morgen på vei til jobb. Ikke fordi den var så uventet, uvanlig, eller overraskende, men fordi den var så fortvilende, brutal og veldig vond.

På vei til kontoret passerer jeg daglig inngangen til Bergen legevakt. Denne morgenen la jeg merke til en kvinne på benken utenfor inngangen. Ved første øyekast trodde jeg hun var en av de faste som sitter i området og selger produkter for å overleve, da hun hadde sekk og poser på fanget.

Hun hadde lue og hette godt trukket ned i ansiktet. Jeg kjente som vanlig på en vond følelse for mennesker hvis skjebne er å sitte på et iskaldt fortau, i håp om at bare en eller to av oss som haster forbi, finner interesse i det de kan tilby. Da jeg nærmet meg, hørte jeg en stille, sår hulking som traff meg midt i hjerteroten.

Jeg gikk med blandede følelser bort til henne, spurte hva som var skjedd, og om jeg kunne hjelpe. Hun var en ung kvinne, og jeg skjønte umiddelbart at hun var narkoman, noe hun senere bekreftet.

Hun hadde vært på Legevakten, etter å ha blitt utsatt for vold. Siden hun prøvde å skjule deler av ansiktet sitt med hendene, skjønte jeg at hun følte på skam. Hun kunne også fortelle at de ikke ville slippe henne inn på toalettet på Legevakten, til tross for at hun hadde tilbudt seg å sitte med åpen dør.

Les også

Vågsbunnen trenger en opprustning

Jeg spurte om hun hadde noe sted å gå, eller familie å kontakte. Ut fra den vonde historien hun deretter fortalte, ble det klart for meg at hun ikke var gitt så store sjanser i livet, og at hun ikke hadde et eneste menneske å lene seg til.

Jeg spurte om jeg skulle følge henne opp til nærmeste Nav-kontor, da det var kaldt og hun ikke kunne sove ute til natten. Da fortalte hun at hun ofte sov ute, og at hun ikke hadde tiltro til at hun ville få hjelp.

Jeg lurte på om hun hadde fått hjelp til avrusing, og det hadde hun, flere ganger. Dessverre hjalp det ikke, fordi hun ikke fikk noe sted å bo etter endt opphold. Fortvilet brøt jeg ut at jeg hatet narkotika, og hun responderte umiddelbart at «det gjør jeg også».

Jeg oppfordret henne da til å gå til politiet og anmelde volden og be om at de hjalp henne videre. Hun hulket fremdeles og sa at hun ikke orket. Jeg tilbød meg å bestille drosje, men hun hadde ikke penger, og heller ikke hadde samvittighet til å ta imot noe fra meg.

Jeg følte med totalt hjelpeløs, og tusen tanker surret i hodet. Skal jeg ta henne med hjem, gi henne penger, gå og kjøpe noe å spise til henne?

Jeg fikk til slutt ordnet en drosje som kjørte henne til politistasjonen. Jeg kunne ikke annet enn å holde rundt henne og klemme henne – før hun satte seg i drosjen, og de forsvant ut av syne.

Jeg angret umiddelbart, og kjente på at jeg burde satt meg i drosjen og blitt med henne, ikke bare betalt meg ut av situasjonen. Ikke på noe tidspunkt i løpet av samtalen ba hun meg om noe. Ikke mat, ikke penger, ikke husly, ingenting. Bare denne såre gråten og resignasjonen som preget henne, og et behov for menneskelig kontakt og varme.

Les også

Byens uunngåelige narkoreir

Hele dagen tenkte jeg på denne syke, nedbrutte, ensomme unge kvinnen, tilsynelatende uten noe fremtid og uten håp, og som takket meg for at jeg så og hjalp.

Jeg tenker fremdeles på henne, hvor hun er, om noen tar vare på henne, og kjenner på en avmakt for alle mennesker som havner i rusens klør, og det uverdige livet som preger manges hverdag.

Som samfunn må vi ut av skyttergravene og bruke alle gode krefter på å finne løsninger som kan fungere for mennesker som er rusavhengige.

Det må da være mulig at det offentlige og næringslivet finner løsninger sammen, slik at mennesker som kommer fra avrusing, ikke bare er sikret en bopel, men også et arbeid å gå til.

På vegne av denne vakre, ensomme, nedbrutte og såre sjelen jeg møtte denne morgenen, og andre med henne, kan vi aldri gi opp.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.