**Da jeg vokste opp,** fantes det ikke noe som het ADHD. Ordet var fremmed for meg, der jeg satt i lille Kjøllefjord i Finnmark. Ord som «jævelunge» og «udugelig» var normalt for meg å høre, fra lærere og andre voksne.

Se for deg at alt du tar i blir ødelagt og at du selv ikke skjønner hvorfor. De andre barna rundt deg klarer ting du ser på som umulig. Den enkleste ting blir bare kaos. Jeg skulle rydde rommet, og det ble mer rot en det var i utgangspunktet. Nettopp det forklarer veldig mye av min oppvekst.

Les også:

Jeg husker at jeg ofte brukte å prate med meg selv, slik mange med ADHD gjør under oppveksten. Jeg spurte meg selv hvordan jeg hadde det, og hva jeg syntes om forskjellige ting. Det gjorde jeg fordi ingen andre spurte meg. Jeg var den som alltid smilte og som aldri følte noe. Det var en maske, som jeg kaller det. Mange barn med ADHD blir veldig flinke til å skjule følelser, fordi de er redd for å bli sett på som en idiot. Jeg følte at siden alt jeg gjorde var galt, var det jeg følte sikkert galt, det også. Jeg så på meg selv som en idiot.

Idiot. Det var det jeg følte at jeg var de første 18 årene av mitt liv.

Se for deg at du kommer inn i klasserommet. Du har energi som skulle vært fordelt på 17 elever, men rolig setter du deg bak pulten. Veggene begynner å «svette»; det bobler inni deg, beina begynner å røre på seg, munnen begynner å prate. Du føler ikke at du klarer å stoppe det, og som oftest ender det med tur til rektor.

De som bestemmer over deg, bestemmer at du er annerledes, og at du er unormal. Og siden du er et barn, så godtar du at de voksne har bestemt dette.

Les også:

Å ikke vite hva som «feiler» deg, kan skape kaos inni en liten eller stor kropp som har ADHD. Tankekjøret som ofte følger med diagnosen kan være utrolig destruktivt i hverdagen. Når jeg tenkte mest, så sov jeg ikke, jeg spiste ikke, og jeg «brydde» meg ikke om de som var rundt meg. Alt forfalt.

ADHD er ikke en sykdom, det er en tilstand og en levemåte. Og når man ikke har fått diagnosen, eller aner at det er ADHD som kan være svaret på noe, kan man heller ikke ta hensyn til den.

Mange barn og unge med ADHD sliter seg igjennom skole og jobb hver eneste dag i dette landet. Mange barn og unge blir psykisk syke av sin egen tankegang og følelser. For ADHD er følelser, tusenvis av dem, i ulike retninger, hele tiden.

Les også:

Det er så mange som ser på barn med ADHD som uoppdragne, idioter og jævelunger, og som ennå ikke forstår at ADHD er en tilstand. Og siden de ikke har forståelse, ønsker de ikke en utredning på et barn eller en elev med problemene som diagnosen kan føre med seg.

Handlinger uten tanke for konsekvenser.

Slik var jeg før jeg fikk diagnosen. Jeg levde akkurat der og da, og det var ingen fortid og ingen fremtid. Om noen ønsket at jeg skulle gjøre noe, trengte de bare å spørre, og jeg utførte «jobben» de ga meg. Uansett tid, uansett «jævelskap», jeg var til å stole på.

Når Jahn Teigen skulle ha show i Kjøllefjord, var det veldig naturlig at jeg skulle stå ved siden av ham. Når læreren pratet, var det naturlig at jeg skulle gjøre det også. Slik var livet mitt uten en diagnose. Handling, uten tanke for konsekvenser.

Les også:

Samtidig ser jeg tilbake på tiden min som «udiagnostisert» som veldig lærerik. Jeg har lært, på den tøffe måten, hvordan jeg skal takle tankekjør. Jeg har lært meg å sette ord på følelser mennesker rundt meg ikke aner hvordan de skal forklare. Jeg har også lært meg å sette pris på hver eneste dag i livet mitt, og det er ikke en klisjé, det er veldig ekte.

Når jeg tenker tilbake på min barndom, så tenker jeg kun skole og bråk. Jeg skulle veldig gjerne vært foruten alle ordene som har beskrevet meg som barn. Jævelunge. Idiot. Usympatisk. Bråkete. For jeg gjorde det virkelig aldri med vilje, eller for å være slem. Jeg viste bare ikke bedre. Og jeg kjente ikke meg selv.

Jeg var et barn.