Den stille kampen

Mange av jentene som fremstår som vellykkede, slites mellom sine egne og foreldrenes ønsker.

VANSKELIG: Utfordringen oppstår når jentene med flerkulturell bakgrunn vil ta valg som ikke harmonerer med det foreldrene ønsker, vil eller tror på. Da kan ikke jentene være selvstendige, eller realisere seg selv og sine ønsker, skriver innsenderne. Fred Ivar Utsi Klemetsen

  • Leila Rezzouk Rossow
  • Nawar Sayyad

Hver kveld før jeg, Leila, legger min 8 år gamle datter, minner jeg henne på hvor stolt jeg er av å ha henne til datter. At det er så mange mennesker som er glad i henne og fyller hjertet hennes med kjærlighet. Jeg minner henne også om at det er kjærlighet som overvinner alt. Dette har jeg ikke lært av mine foreldre, men har måttet lære meg selv å gjøre.

Jeg, Nawar, er født i Norge av utenlandske foreldre. Mine foreldre ønsket å oppdra sin datter til å bli selvstendig med en sterk personlighet. De bestemte seg for å gi meg navnet Nawar, som betyr en kvinne som er direkte, vet hva hun vil ha og går rett frem for å ta det. Navnet passet slik utmerket til den jenten de ville jeg skulle vokse opp til å bli.

Men hvordan er det egentlig for jentene som vokser opp i et samfunn som lever annerledes enn det foreldrene gjør? Er det rom for at de kan gå rett frem og ta det de vil ha – selv om det muligens går imot det foreldrene vil?

Les også

Leila tok sitt livs største valg. Hun flyktet med kjæresten til Norge.

På overflaten virker det som om minoritetsjentene klarer seg bra, de er flinke på skolen, de tar høyere utdanning og har gode jobber. Samfunnet vil si at disse jentene ikke er preget av negativ sosial kontroll eller krysskulturelt press. Slik er imidlertid ikke realiteten.

Mange jenter blir riktignok oppdratt til å være selvstendige, ha høye ambisjoner og til å realisere seg selv, på lik linje med etnisk norske jenter. Men utfordringen og skillet oppstår når jentene med flerkulturell bakgrunn vil ta valg som ikke harmonerer med det foreldrene ønsker, vil eller tror på. Da kan ikke jentene være selvstendige, eller realisere seg selv og sine ønsker. Ikke i den grad de selv vil, i hvert fall.

For mange av deres foreldre er det svært vanskelig å akseptere at barna går andre veier, og dette vet jentene utmerket godt. Det gjør at en åpen dialog mellom barn og foreldre blir vanskelig å oppnå. Ofte er det ikke rom for å reflektere rundt ulike valg. Diskusjoner som foregår, stopper med den endelige setningen «sånn er det, punktum». Dette fører til frustrasjon, uro, stress og press.

For på den ene siden ønsker jentene å utforske det som er riktig for dem selv, mens på den andre siden ønsker de å være lojale mot sine foreldre. Det skaper en indre konflikt, som fører til press og emosjonelt stress. Parallelt med dette får man ikke støtte av sine nærmeste i sine livsvalg, og man blir tvunget ut i ukjent terreng på egen hånd.

Les også

Idretten sliter med å nå innvandrerbarn. På Møhlenpris trener 300 ungdommer fra 33 nasjoner.

Resultatet er ofte et dobbeltliv. Man spiller én rolle i samfunnet, og en annen hjemme. Man lever i et konstant krysskulturelt press, der den psykiske helsen brytes ned. Mange blir ensomme, fordi alt dette foregår i det stille og er usynlig for omverdenen.

Til slutt blir jentene tvunget til å foreta en handling. Enten resignerer man, integrerer sine foreldres forventninger som en del av sine egne og etterlever dem. Eller så klarer man å ta de vanskelige valgene som kan føre til store familiekonflikter. Den mest dramatiske konsekvensen er at foreldre – kanskje til og med hele familien – kutter kontakten med dem.

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap legger mest vekt på synlig negativ sosial kontroll, altså når krisen først har oppstått. Utover ansettelse av minoritetsrådgivere på videregående skoler, er det lite fokus på forebyggende tiltak. Jentene som ikke er utsatt for ovennevnte situasjoner, men som likevel sliter, blir her usynlige.

Skolen lærer elevene sine at alle er født fri med like rettigheter. At retten til å ta egne valg ikke er så selvsagt eller enkel for alle, selv de som er født i dette landet, er ikke noe som skolen diskuterer like godt. Norske venner kan ha vanskeligheter med å relatere seg til slike problemstillinger. Venner med lik bakgrunn som man selv har, opplever ikke nødvendigvis den samme begrensingen, ønsker ikke å snakke åpent om det, eller har godtatt at «slik er det bare». Familien kan man fortsatt ikke snakke med, så hvem skal man henvende seg til da?

Les også

#metwo-debatt i Tyskland tar oppgjør med hverdagsrasisme

De heldige går på videregående skoler som har ansatt en minoritetsrådgiver som et tiltak mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Men det er bare utvalgte videregående skoler som har slike rådgivere. Selv da er det vanskelig å åpne seg og fortelle om det man gjennomgår.

I tillegg skal du være heldig å treffe en rådgiver som faktisk klarer å forstå de sterke mekanismene som er i sving. Erfaringene våre er at jentene som har snakket med minoritetsrådgiver, blir møtt med tanken om at alle har like rettigheter, og lite forståelse for hvor vanskelig situasjonen faktisk er.

Og hva med barne- og ungdomsskolene og de videregående skolene som ikke har minoritetsrådgivere? Å snakke åpent med noen fordrer at du har begynt å stille deg selv kritiske spørsmål om det som er riktige livsvalg for akkurat deg. Men hvordan skal du tørre å begynne denne prosessen, når du ikke har støtte eller opplever trygghet til å gjøre det?

Det kan være flaut og vanskelig å åpne seg, for utad virker man «integrert». Man ønsker også å oppfatte seg selv som «integrert». Man ønsker ikke å fremstille sine foreldre på en negativ måte. Når man snakker åpent om sin situasjon, er det i realiteten en erkjennelse av at man ikke er seg selv, eller at foreldre ikke er like perfekte som de fremstår. Det kan være tungt, og krever veldig mye mot.

Det viktigste vi gjør er å styrke jentene som mennesker, og fremheve deres ressurser. Vi må gi dem rommet de trenger til å reflektere rundt livsvalg, med det målet at de kan klare og stå i de valgene som de ønsker å ta.

Vi er avhengige av at det offentlige anerkjenner viktigheten av og støtter arbeidet Papillon og andre organisasjoner gjør. Vi trenger et tett samarbeid med det offentlige apparatet, slik at vi kan nå frem til jenter i ungdoms- og videregående skole, og forebygge så tidlig som mulig.

Vi ser hvor prekært det er å begynne tidlig. Samtidig ser vi at det offentlige trenger mer kompetanse på usynlig krysskulturelt press. En bedre politisk plattform må samtidig bidra til at foreldre støttes og styrkes i sin rolle, slik at de videre kan støtte og akseptere barna sine for det de er.

For det aller viktigste for et barn er å bli trygget av sine foreldre, og erfare at kjærlighet overvinner alt.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg