Vintage og gjenbruk er fremtidens mote. Punktum.

Det er også en nødvendig faktor i klimakampen.

Debattinnlegg

Moteviter Pia Henriksen bommer grovt på den historiske og samfunnsmessige betydningen av mote i sitt innlegg i BT 02.11. Hun ser ikke hvordan nettopp gjenbruk, vintage og second-hånd er, og vil fortsette å være, svært betydningsfullt i fremtidens moteindustri.

Vi er kommet til et nytt kapittel i motehistorien, hvor bærekraftig mote er et helt nødvendig tiltak blant flere, i kampen for å redde klima og miljø.

Istedenfor å angripe dem som formidler dette, slik som Jenny Skavlan og programmet Symesterskapet, og ikke minst alle de som prøver å handle bærekraftig, burde hun og alle andre som er faglig engasjert i mote applaudere det vi nå er vitne til.

Henriksen problematiserer i sin artikkel at gjenbruk er mote, og gir inntrykk av at det er det hele; en tendens som vil forsvinne så snart det ikke er på moten lenger. Her mener jeg Henriksen tar feil i sin profeti.

Det er riktig som hun skriver at gjenbruk og vintage har vært moderne i tidligere sykluser for så å blekne. På 1970-tallet var gjenbruk og husflid svært i vinden, som en politisk opponent til den moderne samfunnsutviklingen med et stadig større fokus på forbruk.

Tendensen ble kraftig slått tilbake på 1980-tallet, da luksusforbruket fikk et stort oppsving med jappetiden, og hvor store logoer fra motehusene var det essensielle på klær og tilbehør.

Men det vi nå ser er gjenbruk som en helt klar og nødvendig faktor i klimakampen. Ting kan rett og slett ikke fortsette som før, og forbruksmønsteret må endres. Da spiller det ikke så stor rolle om forbrukerne velger gjenbruk og vintage når de handler fordi det er moteriktig eller fordi det er miljøvennlig.

Fokuset på miljø vil fortsatt være der i lang tid fremover av den enkle grunn at klima- og miljøproblemene ikke vil gå bort av seg selv i nærmeste fremtid.

Vi bør som samfunnsdebattanter og samfunnsvitere uansett avstå fra å spekulere i folks underliggende motiver på den måten Henriksen når hun antar at de som handler vintage og gjenbruk kun er drevet av et kortsiktig moteinnfall.

Vi har ikke mulighet til å etterprøve sannheten i dette med mindre det gjøres en studie av problemstillingen.

Jeg er likevel enig i Henriksens påstand om at det er problematisk dersom resirkulering av klær blir brukt for å legitimere trangen til å handle noe nytt. Å donere klær til for eksempel til Fretex kan være med på å rettferdiggjøre stadig nye kjøp.

Det som egentlig trengs er at forbrukerne kjøper færre klær. Så lenge den som resirkulerer fortsetter dine nyinnkjøp i samme skala, vil det fremdeles produseres for mye billige klær av dårlig kvalitet.

Forbrukerne må derfor penses inn på å kjøpe færre, men dyrere plagg av bedre kvalitet, som er produsert under regulerte og etisk forsvarlige forhold, når vi ikke kan kjøpe brukt. Dette er også en del av dagens miljøkamp.

Folk oppfordres til å velge kvalitet ved nyinnkjøp – jeg kan ikke se at det på noen måte er en dårlig ting å gjøre.

Henriksen sår også tvil om verdien av vintage som en kilde til autentisitet og individualitet for den som kjøper og bruker slike plagg. Igjen er jeg sterkt uenig. Aspekter som identitet og individualitet er svært sentrale innenfor vintagehandel.

Det kan sees som en postmoderne tendens; en søken etter stabilitet og ro i en kaotisk samtid, og ikke bare som et moteblaff. Vintageklær bærer på en nostalgi, på gamle minner om en svunnet tid og er en måte å bringe historien inn i en rotløs nåtid, på samme måte som gammel arkitektur kan gjøre. For mange som handler brukt og vintage, er dette en viktig del av «pakken» og kan også være en sentral drivkraft til å fortsette og handle disse klærne.

Til slutt skriver Henriksen at klesindustrien ikke er tjent ved å ha fokus på det miljømessige med gjenbruk og vintage, da den er avhengig av at forbrukeren stadig ønsker seg noe nytt. Dette er i og for seg riktig, men vi ser nå endringstendenser også hos industrien selv.

Flere kolleksjoner er av bærekraftige, gjerne resirkulerte materialer, og flere high end-butikker tilbyr også vintage eller second hand-plagg fra tidligere kolleksjoner side om side med ny kolleksjon. Store, ledende varehus som Liberty i London har lenge hatt egen vintageavdeling. Selfridges, også lokalisert i London, har nylig åpnet en permanent second hand-avdeling i samarbeid med forhandleren Vestiaire Collective.

Gjenbruk er også mote, men med de miljømessige utfordringene vi står ovenfor, vil den ikke bli passé.