Norsk asylpolitikk setter omsorgssvikt i system

Barnekonvensjonen gjelder tilsynelatende ikke for alle barn.

UBEGRIPELIG: To små barn under fem år risikerer å starte et liv som barnevernsbarn fordi mor har brutt en lov kun noen av oss kan bryte; utlendingsloven, skriver Heidi Wittrup Djup. Privat

Debattinnlegg

Heidi Wittrup Djup
Psykologspesialist og daglig leder, Klinikk for krisepsykologi

Dette er Norge i 2019. I landet som har grunnlovsfestet at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som angår dem, kan vi til stadighet se hvordan «innvandringsregulerende hensyn» slår dette prinsippet i hjel.

I Fjell kommune lever en familie med to barn på to og fire år. Siden mamma angivelig ga uriktige opplysninger da hun søkte om å få komne hit, skal hun nå sendes ut av landet. Siden far er blind og har ulike helseplager, skal barnevernet overta omsorgen for barna. Mor må holde seg utenfor Schengen-områdene de neste fem årene, og barna får neppe samvær med mor.

To små barn under fem år, som er i en særlig sårbar alder og avhengig av sine foreldre, skal dermed starte på et liv som barnevernsbarn fordi mor har brutt en lov kun noen av oss kan bryte; utlendingsloven.

Les også

Det må bli lettere å bli «en av oss»

Det er nok en gang barna som betaler den høyeste prisen i møte med norske myndigheters brutale politikk. Barna, som er født i Norge og som har levd sine liv sammen med foreldrene, skal få sitt familieliv knust og sin fremtid omdefinert. Man skulle tro det fantes andre reaksjonsmåter å benytte seg av, enn den som bryter barns grunnleggende rett til familieliv og beskyttelse.

Denne saken er ikke unik. NRK forteller at over 2500 barn har blitt rammet av utvisningssaker mot foreldrene de siste fem årene. Seinest i september fortalte Dagsavisen om Hussein Mahmoudi, som etter 11 år i Norge, skal sendes tilbake til Iran der han med stor sannsynlighet vil utsettes for tortur.

Barna på fem og åtte år, som er norske statsborgere, må ta farvel med pappa og leve videre i den brutale virkeligheten som ikke lenger involverer ham. Alternativt kan de bli med til Iran, landet de ikke har kjennskap til og der de ikke vil få statsborgerskap eller tilhørende rettigheter.

Det er ubegripelig at denne brutale praksisen skjer i et land som i andre sammenhenger er en ledestjerne når det gjelder menneskerettigheter og beskyttelsen av barn. Det burde være unødvendig å påpeke hvilken psykisk påkjenning det vil være for barna å skulle leve med at pappa kanskje tortureres i fengsel i et land langt unna. Videre burde det være overflødig å understreke at barn trenger sine foreldre, og at en brå adskillelse kan være traumatiserende for dem.

Vi har omfattende kunnskap om hva barn trenger for å leve gode liv og hva som fremmer deres utvikling, trygghet og tilhørighet. Denne kunnskapen reflekteres både i Barnekonvensjonen og vår egen Grunnlov.

Men for gruppen av barn med foreldre som kommer inn under utlendingsmyndighetenes regelverk, kommer ikke denne kunnskapen eller disse lovfestede rettighetene til anvendelse. Det er grunn til å spørre seg hvordan barnets beste blir forstått i deler av forvaltningen, og i utlendingsmyndighetene i særdeleshet. Når regelverket skader barn, er det tid for å endre regelverket.

Både politikere, offentlige instanser og fagpersoner i de ulike tjenestene, har et ansvar for å sørge for at praksis er i tråd med grunnleggende menneskerettigheter. Dersom samfunnet ikke ser det som sin viktigste oppgave å beskytte barn og deres rettigheter, faller samfunnet sammen.

At barnets beste til stadighet må vike for innvandringsregulerende hensyn, rammer kun denne gruppen barn, og den rammer dem hardt. De får sine liv forandret og sin familie tatt ifra dem. Barn er sjanseløse når utlendingspolitiske hensyn viser sitt sanne, hensynsløse ansikt.

Om en måned fyller Barnekonvensjonen 30 år. Da kan de heldige feire hvor sterkt vern barns rettigheter har i Norge. Mens vi venter på feiringen, venter disse barna forgjeves. Deres rettigheter er kun ord på et papir og en påminnelse om hva de ikke har.