Rosetogene etter 22. juli ga meg håp

I dag er håpet like sterkt, men troen kanskje noe svekket. For dem som mener hudfarge definerer norskhet, blir mine barn aldri norske.

RETNING: Det er ikke det vi gjør under store markeringer eller sier i minnetaler og politiske debatter, som avgjør retningen vårt samfunn skal ta, skriver Krister Hoaas. Privat

Krister Hoaas
Far

Det er 22. juli, åtte år etter det smalt i regjeringskvartalet og kulene haglet på Utøya. Jeg tenker på dem som brutalt ble myrdet fordi de sto for verdier som mangfold og toleranse, fordi de mente at dette er verdier som definerer det vi som nasjon bør stå for. For meg er det personlig.

Jeg husker rosetogene i Oslo og alle de varme blikkene vi fikk, der vi sto med våre tre små Etiopia-adopterte barn på Rådhusplassen. Oppe i alt det opprivende, triste og hjerteskjærende vonde, følte jeg også at det jeg opplevde og det som ble sagt fra alle landets talerstoler de dagene, ga håp om en mindre polarisert verdidebatt, om et større vi og en inkluderende norskhet.

I dag, åtte år seinere, er håpet like sterkt, men troen kanskje noe svekket. For det er ikke det vi gjør under store markeringer, eller sier i minnetaler og politiske debatter, som avgjør retningen vårt samfunn skal ta.

Det er alle de små handlingene vi gjør i hverdagen, ordene vi bruker om hverandre, hvordan vi snakker om og til hverandre, hvordan vi reagerer på andres manglende toleranse, hvordan vi slår ned på normalisering av det ekstreme, i hverdag og i politikk.

Alt dette definerer hvor vi som samfunn er på vei, og hvordan vi skal ha det med hverandre – og i spørsmål som dette er det å tie dessverre det samme som å samtykke. For uten motstemmer flyttes grensene for hva som er akseptable holdninger og ytringer stadig lengre ut mot det som tidligere var ekstremt.

For det er vondt når fireåringen desperat klamrer seg fast og skriker og ikke vil i barnehagen, fordi de andre barna bare snakker ned hudfargen og bare vil leke hvis barnet er dørmatte eller hund. Hvordan snakker disse barnas foreldre til sine?

Det er vondt når 13-åringen kommer sint av fotballbanen i en kamp de har vunnet 9-1, fordi motstandernes spiss har ropt «jævla nigger». Hvordan håndterer klubbene, trenere og foreldre slikt?

Det er vondt når åtteåringen kommer rasende hjem fra fotballek, fordi et annet barn har sagt «jeg sentrer ikke til svarte».

Det er vondt når åtteåringen vil vaske av seg brunfargen sin, fordi «alle andre» sier barnet ikke er pent.

Det er vondt når en 12-åring er redd for å ta kollektivtransport etter å ha opplevd å bli bøllet med av eldre gutter på grunn av hudfargen, uten at noen andre grep inn.

Det er vondt når elleveåringen beretter om en gammel dame, som nettopp har fortalt barnet at det ikke hører til her i Norge.

Det er vondt å være redd for hvilke fordommer disse barna risikerer å møte når de blir store ungdommer og voksne. Vil de bli vurdert på grunnlag av egne ferdigheter og prestasjoner, eller vil de bli tillagt kulturtrekk og negative egenskaper på grunnlag av hvordan de ser ut?

For dem som mener hudfarge definerer norskhet, blir de aldri norske. Men er de norske nok for dem som mener norskhet handler om deres definisjon av kultur? Hvordan kan man se kulturtilhørighet?

Vil de noen gang kunne bli norske nok for dem som mener «norske verdier» definerer det norske? For hvordan ser man verdier? På hudfarge?

Jeg er urolig, håpefull og har troen, men trenger hjelp. Vi trenger at så mange som mulig tar til motmæle, står opp mot rasisme, intoleranse, polarisering og hat. Slik kan vi vise at barnemorderen og den politiske terroristen som ville lamme AUF og Arbeiderpartiet, som bombet regjeringskvartalet og det norske demokratiet, ikke får rett. At han taper, at hatet taper og toleransen vinner.

Det vil være det beste svaret, det beste rosetoget.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg