Jeg prøver å ikke være en «hysterisk» mamma

Skolestart er tøffere enn jeg trodde for meg som mamma.

SKOLESTART: Som mor skal også jeg forholde meg til nye voksne, nye venner som kommer og går i min sønns liv, og til nye forventninger til meg som mor og foresatt, skriver innsenderen. SCANPIX

Debattinnlegg

Veronica Norevik-Johnsen
Indre Arna

Som barn skal man gjennom mange faser, hver med sin sjarm og utfordringer. Nå er ikke mine barn så store ennå, men jeg har opplevd småbarnsperioden, barnehage og nå skolestart for aller første gang.

Skolestart er stort. Det er en ny fase i livet til sønnen min. Han skal forholde seg til nye voksne, nye barn, nye lokaler, krav og forventninger.

Det er også en ny fase for meg som mamma. Jeg skal også forholde meg til nye voksne, nye venner som kommer og går i min sønns liv, og til nye forventninger til meg som mor og foresatt.

Å gå fra barnehage til skole er ganske overveldende. I barnehagen kjente jeg alle foreldre og barn på avdelingen. De voksne hadde alltid tid til en prat, og jeg fikk daglige oppdateringer på en nettside.

På skolen er det mange barn, færre voksne og mindre tid. Det er ikke like god tid til en prat lengre. Jeg får ikke daglige oppdateringer og bilder om hvordan dagen har vært, og lærerne ser jeg ikke så mye på grunn av SFO før og etter skolen.

Dette er helt naturlig, og jeg hadde ikke forventet noe annet. Men jeg kjenner at det er litt verre enn jeg hadde trodd for meg som mor.

Femåringen min begynner å bli stor. En del av det er å tørre å stole på han, gi bitte litt slipp, stole på det han forteller meg om sin hverdag, og på at han har det bra.

Jeg kan selvfølgelig snakke med SFO og lærere, men jeg prøver å ikke være en «hysterisk» mamma, hun som er vant til å ha kontroll på alt. Jeg er sikker på at både lærere og assistenter gjør en glimrende jobb og tar godt vare på barna.

Nå går han i første klasse. Med tiden vil han løsrive seg mer og mer, enten jeg er klar for det eller ikke. Dette er første steg, første uken og første gang.

Jeg er stolt, men det gjør også litt vondt.

Jeg pleier å si at barna er våre hjerter med ben på. Nå har det ene hjertet mitt begynt å stå på egne ben.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg