Stakkars pike som har fått gaten ødelagt ...

Både beboere i Bjørnsons gate 4 og naboene er ofre for kommunens ruspolitikk.

HARDT MILJØ: Problemet er ikke de rusavhengige, men måten kommunen håndterer ruspolitikken på, skriver innsenderen. Bildet tok hun selv. Det viser en av de mange politiaksjonene i nabobygget, Bjørnsons gate 4, der kommunen har innlosjert 33 rusavhengige personer. Marie Munthe Ingvaldsen

Debattinnlegg

Marie Munthe Ingvaldsen
Produsent og regissør

Tittelen viser til hva Erlend Horn og Rune Bakervik tydeligvis leser av mitt innlegg 2. oktober. Så da må jeg være tydeligere, slik at jeg blir forstått.

Innlegget mitt handler ikke om å møte rusavhengige i gaten min. Det har jeg alltid gjort, og det vil jeg alltid gjøre. Det er ikke et problem for meg. Jeg er ikke redd for dem. Jeg er oppvokst på Danmarks plass, så hvis dere tror at rus er noe nytt og skremmende for meg, er dere naive.

Ut fra byrådenes beskrivelse, bør man omtrent anse det som en berikelse for nærmiljøet å få et slikt tiltak i nabolaget. De fokuserer på hvor fantastisk alt i Bjørnsons gate 4 fungerer, men det er ikke hva som skjer inne i bygget som er mitt problem.

Man må kunne anerkjenne at å etablere et slik tiltak vil forårsake ringvirkninger. Et slikt bygg tiltrekker seg, uten diskusjon, andre som ikke har noe der gjøre, fordi det for eksempel er mulig å kjøpe stoff der. Det er disse personene som setter skudd ved inngangspartiet vårt, roter rundt i hager og oppfører seg aggressivt. Ikke de som bor der.

Les også

Innlegget som startet debatten: «Takk til dere som ødela gaten min»

Les også

Byrådenes svar: «Vi må tolerere rusavhengige i vårt nabolag»

Når jeg snakker med beboerne i Bjørnsons gate 4, noe jeg faktisk gjør, om bråk og situasjoner som oppstår, opplever jeg at de også er frustrerte fordi det er andre som kommer og ødelegger for dem. Beboerne er ikke interessert i at det skal være slik, og det er her kommunen svikter fullstendig.

Horn og Bakervik henviser til en vakttjeneste på bygget som skal sørge for trygghet både for beboere og nabolag. Hva hjelper det når vekteren hevder at han ikke har myndighet utenfor bygget og ber oss ringe politiet?

Når noen står og gauler på utsiden for å få tak i beboere på nattetid, og vakten sitter i sin lydtette sluse, så må jeg gjøre vakten oppmerksom på dette. Er det slik det skal være? Skal jeg ringe 112 for dette?

Marie Munthe Ingvaldsen Fred Ivar Utsi Klemetsen (arkiv)

Når jeg sover med ett øye åpent, er det ikke fordi jeg er redd rusavhengige, men fordi jeg ikke er interessert i å ha folk rekende i hagen min for å stjele eller forsøke nok en gang å bryte seg inn i huset vårt.

Slikt gjør meg redd, og det hadde jeg blitt om den som hadde brutt seg inn var nykter eller ei. Igjen; det er ikke beboerne i Bjørnsons gate 4 jeg finner i hagen min, som skal stjele eller sette skudd, men andre rusavhengige som tiltrekkes bygget og miljøet.

Jeg blir provosert av at folk går i forsvar bare man leser en setning som setter kritikk i sammenheng med rus, og alle gladkristne som kommer med tips om hvordan jeg skal håndtere situasjonen med vaffelsteking og lovsang.

Om jeg flytter, hva hjelper det? Det sitter fremdeles 33 rusavhengige i et bygg hvor folk ikke kunne brydd seg mindre om hva som skjer med dem. Gi dem en vaffel, så blir de sikkert glade.

Siden Horn og Bakervik setter mest fokus på hvor velfungerende Bjørnsons gate 4 er, så tvinger det meg til motsvar, til tross for at dette er utenfor min agenda. Byrådene uttaler at verken ansatte eller beboere kjenner seg igjen i min beskrivelse. Pussig, synes jeg, for jeg snakker faktisk med begge parter.

Mange beboere beskriver Bjørnsons gate 4 som «helt jævlig», «som et hospits» og at «ingen vil bo her». Eller hva med å lese BA-journalist Aina Nguyens saker om bygget, som i aller høyeste grad motbeviser den positive fremstillingen som Horn og Bakervik fronter. Overskriftene «Adresse: Narkoreir», «Adresse: Himmelen» og «Her døde Tom Martin» taler for seg selv.

Byrådene maler bildet rosenrødt; beboere får trygghet og tilhørighet. En trygghet bestående av at naboen i rommet ved siden av selger deg dop mens du går på Lar? En tilhørighet der samme person stjeler tingene dine om du ikke passer godt nok på? Et forankringspunkt hvor utenforstående rusavhengige tiltrekkes for å skaffe dop og som sørger for bråk og støy?

Les også

I fjor klaget næringsdrivende på Danmarks plass over rusede naboer. I år inviterer de dem på julemiddag.

Av de ansatte snakker jeg ofte med Securitas-vaktene. På kveldstid er det én vakt på jobb, derfor har vedkommende liten kapasitet til oppfølging av hva som foregår like utenfor byggets inngangsparti. Deres ansvar stopper ved dørstokken.

Dette er ikke jeg som synser, men opplysninger jeg er blitt fortalt av ansatte vektere. Så da har vel byrådene igjen snakket med noen andre enn jeg har gjort?

Så er det denne evige praten om å møte rusavhengige med respekt. Har dere vært her og sett oss i dialog med naboene våre? Vet dere hvordan vi møter dem? Jeg tror vi snakker mer med dem enn andre i nabolaget, og nei, da handler det ikke om å klage eller kjefte.

Det er alltid interessant å lese hvordan andre klarer å generalisere rusavhengige til en spesifikk gruppe. Vi er alle ulike. Å si at «alt endret seg da næringsdrivende i nærmiljøet møtte de rusavhengige med respekt og åpenhet», blir det samme som å si at «alle homofile elsker mote og design».

Problemet er ikke de rusavhengige, noe som tydeligvis er vanskelig for byrådene å forstå, men måten kommunen håndterer ruspolitikken på. Det er dere som har opprettet dette botilbudet, stuet inn rusavhengige da Nygårdsparken ble stengt, og bak hybelens fire vegger gitt beboerne lov til å gjøre de hva de vil. Ingenting er lagt opp til at miljøet rundt skal ivaretas, verken beboere i Bjørnsons gate 4 eller i nabolaget for øvrig.

Frelsesarmeen, som tidligere driftet Bjørnsons gate 4, ønsket å ha 15 boplasser med fokus på rehabilitering og behandling. Kommunen hevdet det ikke var behov for den type tilbud, og la det hele ned. Daværende daglig leder for botilbudet, Solveig Nilsen, uttalte til Dagen at det var vanskelig å ivareta et botilbud for 30 mennesker med de bemanningsressursene de hadde.

Å disponere pengene annerledes, og heller satse på bemanning for rehabilitering enn å «bare skaffe dem tak over hodet», slik daværende sosialbyråd Silje Hjemdal (Frp) omtalte tilbudet i 2015, ville vært en langt bedre løsning.

Neste gang dere bruker en av rådgiverne deres til å skrive svar, Horn og Bakervik, be dem om å sette seg litt mer inn i hva det handler om, svar på spørsmål og ikke unnvik sakens kjerne.

Det handler ikke om at jeg er redd for en rusavhengig i gaten, og ikke vil dele plass med dem. I denne sammenheng er det både beboere i Bjørnsons gate 4 og naboene rundt som er ofre.