Domstoler der folk bor er effektivt

Samtidig som innbyggernes tillit til domstolene er høyere enn noen gang, vil Domstolkommisjonen legge ned to tredjedeler av landets tingretter.

Debattinnlegg

Ni av ti innbyggere har svært eller ganske stor tiltro til domstolene. Har vi da et problem?

Siden 2001 har 27 tingretter blitt lagt ned i Norge, parallelt med at folketallet har steget med en knapp million, til 5,4 millioner. Hvis forslaget fra Domstolkommisjonen følges, vil ytterligere 38 domstoler legges ned og vi står igjen med 22. Det er mulig å tenke annerledes. Island har for eksempel 340 000 innbyggere og åtte tingretter.

Kommisjonen peker på at to av tre av landets tingretter kun har to-tre dommerårsverk, og foreslår en minimumsstørrelse på ti årsverk pr. domstol. Dette for blant annet å sikre tilstrekkelig faglig kompetanse og likebehandling.

Alle dommere i Norge deltar på de samme årlige kursene, organisert av domstolsadministrasjonen. Nasjonale veiledere for ulike sakstyper er like tilgjengelig for store som små domstoler. Tingrettene er ikke spesialdomstoler, og norske dommere er derfor generalister. En stor del av kompetansearbeidet gjelder prosessrett, strafferett og til dels barnesaker, altså det dommerne møter i hverdagen.

Dommere kan bli bedre på alt, men hovedutfordringen er ikke at dommere ikke kjenner de saksområdene de arbeider mest med. Problemet er snarere at vi noen ganger dømmer innenfor rettsområder vi er nokså ukjent med - dette gjelder både små og store domstoler.

Forslaget presenteres som en kvalitetsreform som fremmer likebehandling blant annet fordi små domstoler legges ned. Kommisjonen har gitt to økonomer i oppdrag å undersøke om like saker behandles likt. Det er ikke overraskende at resultatene av de matematiske beregningene er nokså vage. Problemet er at kvaliteten av en dom ikke kan beregnes matematisk.

Noen dokumentasjon for at minimum ti dømmende årsverk sikrer kvalitet og likebehandling har ikke domstolkommisjonen. Da blir det også en slags form for logikk i at kommisjonen foreslår at fem av de 22 domstolene skal ha lavere bemanning enn ti. I den samiske domstolen i Indre Finnmark skal det kun være tre dommerårsverk.

For den samiske befolkningen er kanskje ikke kvalitet og likebehandling så viktig?

I mangel på en god begrunnelse for massenedleggelsene, kunne kommisjonen vurdert mindre inngripende tiltak.

Et minimumskrav på rundt det halve, altså fem dommere, ville ha gjort halvparten av nedleggelsene uaktuelle. Det ville også redusert utgiftene til nye lokaler og omstillingstiltak.

Kommisjonen kunne vurdert tiltak for å styrke de minste domstolene, uten at de må legges ned.

Et eksempel: Tingretten i Molde med fire dommerårsverk foreslås lagt ned, og at dommerne flyttes til domstolen i Kristiansund som har samme størrelse. Domstolen i Kristiansund blir likevel ikke stor nok etter kommisjonens målestokk. Den må derfor reduseres til et fjernstyrt avdelingskontor under tingretten i Ålesund.

Blir dommerne i Molde så mye bedre av å flyttes til Kristiansund? Blir tilgjengeligheten til domstolen samlet sett bedre? Og ikke minst: Har kommisjonen fått med seg sykehusstriden på Nord-Vestlandet og aksjonsgruppen Bunadsgeriljaen?

Flere har tatt til orde for at spørsmålet om domstolstruktur ikke må bli distriktspolitikk. Hvis antallet tingretter reduseres til en fjerdedel på 20 år er det åpenbart distriktspolitikk, og et spørsmål om sentralisering.

Norge er et langstrakt land, og stort sett tynt befolket. Domstoler der folk bor er effektivt, og gir domstolene legitimitet.