Konspirasjonsteorier eller maktkamp?

Det finnes krefter i politiet som er villige til å bryte ned folks tillit, og skade politiets organisasjon og effektivitet.

MAKTKAMP: Det er en stygg maktkamp som foregår på innsiden av politiet, og de har så langt fått mediene på kroken, skriver Hans Fredrik Marthinussen. Odd E. Nerbø

Hans Fredrik Marthinussen
Professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Våren 2016 fikk et bergenspoliti som lå nede for telling etter flere skandaler, med Monika-saken som den største, et varsel om mulig lovstridige prioriteringer. I lys av Monika-saken er det ingen tvil om at ledelsen måtte ta en slikt varsel på høyeste alvor.

Hvis noen i politiet mener det foregår lovstridige prioriteringer, er det riktig å varsle. Og man varsler først internt. Så langt er det lite å innvende, og jeg kan ta selvkritikk på min tidligere kritikk på ett punkt: Det fremgår av politiførstebetjents Kristian Lyssands svar til meg at han oppfatter meg kritisk til selve varselet. Det er jeg altså ikke, og kan ha vært uklart formulert.

Les også

Professor Marthinussens første innlegg: Et forsvar for ledelsen i bergenspolitiet

Man kan så kritisere bergenspolitiet for å ha brukt lang tid, men p.g.a. nettopp Monika-saken var nok ledelsen nøye på å være pinlig korrekte i sin behandling. Det ble satt ned varslerenhet og det kom sommerferie, slik at behandlingen tok for lang tid. Men denne varslerenheten var altså ferdig med sin behandling av varselet nå i oktober, og oversendte saken til POD for avgjørelse.

På dette tidspunktet finner altså noen ut at de skal lekke varselet til pressen. Hvorfor? Siden de ikke lekket det i april, må man gå ut fra de skjønte at det riktige måtte være å varsle internt. Det er også det juridisk riktige å gjøre. Så kunne det tenkes at når det gikk svært lang tid uten avgjørelse, så tenkte man at det ble trenert, for at det skulle forsvinne. Men på lekkasjetidspunktet var faktisk saken ferdig vurdert og oversendt POD.

Les også

Varsler har ikke tillit til politimesteren

De som lekket saken måtte altså vite at en avgjørelse var rett rundt hjørnet. Å spekulere i hva formålet med en slik lekkasje er, kan i utgangspunktet fremstå som dristig, og her kommer jeg vel til å få kritikk fra fotsoldatene i politiet igjen. Men når det er vanskelig å se noe mer enn én mulig forklaring, tillater jeg meg det likevel: Jeg er ganske sikker på at bakgrunnen for lekkasjen var at de som lekket enten kjente konklusjonen eller fryktet for at den skulle være at politiledelsen i Bergen håndterte dette rimelig, alt tatt i betraktning.

Det finnes ingen annen forklaring på lekkasjen, i lys av tidspunktet den kom, enn at noen ønsket å påføre ledelsen i bergenspolitiet mest mulig skade

Det ville gjøre det svært vanskelig for dem å kjøre en kampanje i media, fordi det ville være et saklig og bredt grunnlag for politiledelsen å forsvare seg på. Lekkasjen er en måte å få styre saken i media på.

Det finnes ingen annen forklaring på lekkasjen, i lys av tidspunktet den kom, enn at noen ønsket å påføre ledelsen i bergenspolitiet mest mulig skade. Det er en grovt illojal lekkasje som åpenbart ikke er varsling, men oppsigelsesgrunn. Det er ren misbruk av varslerinstituttet som dessverre er mest egnet til å undergrave det utover det Riksadvokaten dessverre allerede har gjort.

Det neste spørsmålet er hvem som skulle ha interesse i å knekke bergenspolitiet fullstendig. Det finnes to organisasjoner med klare motiv. Jeg skal komme tilbake til hovedmistenkte, men begynner med Politiets Fellesforbund. Det foregår en profesjonskamp i politiet mellom politiutdannede og juristutdannede. Man trenger bare google «politimester mastergrad» for å finne gode eksempler. Man kan også ta en titt på de siste dagenes debattinnlegg og nyhetssak med Høyres Ove Trellevik. Sterke krefter i politiet ønsker å skille påtaleenheten helt ut fra politiet.

Politiets Fellesforbund er kjent for ikke å legge to fingre imellom for å nå sine mål: Da de i sin tid skulle kjempe gjennom bedre lønnsvilkår, traff de følgende landsmøtevedtak: «Politiets Fellesforbund skal i landsmøteperioden synliggjøres som en kamporganisasjon og er villig til å akseptere at tilliten vi har i befolkningen svekkes midlertidig.» PF får seg til og med til å hevde at dette skal dreie seg om borgernes rettssikkerhet, mens det er grunn til å tro at det først og fremst dreier seg om en maktkamp, der de politiutdannede til og med vil ha utvidede fullmakter til å beslutte pågripelser, ransaking etc., uten juristenes kritiske blikk på lovgrunnlaget. Det kan godt være riktig å skille politi og påtale mer ad enn i dag, men det bør selvsagt ikke føre til at slike beslutninger treffes av noen uten tilstrekkelig kjennskap til rettssikkerhetsgarantier og lovgrunnlagene (les: jurister).

Les også

Eirin Eikefjord kommenterer: Småkongeriket

Hovedmistenkte er imidlertid fortsatt Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Varsleren er et applaudert medlem av organisasjonen, og varselet har neppe vært tilgjengelig for særlig mange i politiet, dets sensitivitet tatt i betraktning.

Det Lyssand hevder er løse spekulasjoner fra en rogue professor på Nygårdshøyden, er i realiteten sitater fra førstestatsadvokaten i Hordaland og lederen i fagforbundet Politijuristene, Sverre Bromander. Det er førstestatsadvokat Stolt-Nielsen som skriver til Riksadvokaten at det er skjedd et paradigmeskifte på Seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet (org.krim.) der «menneskehandel, arbeidsmarkedskriminalitet og grove, internettbaserte overgrepssaker» tar over, og at «noe av den frustrasjon som kan leses av politioverbetjent [varslerens navn] sitt varsel vil nok kunne forstås i dette lys», slik det står å lese i BT 12. november. Og det var Bromander som sa til NRK i august i fjor at «det ikke er noen tvil om at andre saker i politiet har hatt langt høyere status [enn voldtektssaker]. Det mest åpenbare eksempelet har vært narkotikakriminalitet». Det er med andre ord åpenbart at narkotikaguttas privilegier, spesielt budsjettmessig, er under sterkt press.

Det er selvsagt bekvemt for Lyssand å se bort fra at min «synsing» er forankret i uttalelser fra hans politikolleger, og samtidig innbille seg at hans innsats mot narkotikaen nytter – at det er mindre og dyrere narkotika der ute på gaten. Det er narkotikapolitiets verdensbilde og rettferdiggjøring av deres «intervensjon». På Høyden legger vi mer vekt på forskningsprosjekter ledet av European Monitoring Center for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA), som måler narkotika på anerkjent måte – i urin – bl.a. i kloakken i Oslo. Det er rimelig presist. Det viser bl.a. en tidobling av ecstasybruken fra 2014-2015, og stemmer heller ikke for øvrig overens med politibetjentens antakelser om et svinnende marked.

Hvis Lyssand har rett, har vi lite å bekymre oss for. Politiet i Bergen har bare noen bekymrede idealister som ønsker samfunnets beste. Hvis jeg har rett, har vi innbyggere i Bergen, og kanskje Norge for øvrig, mye å bekymre oss for: Det finnes krefter i politiet som er villige til å bryte ned folks tillit, og skade politiets organisasjon og effektivitet, for å vinne en kamp om makten og ressursene i politiet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg