Skamløs kjærlighet

Det som skjedde, var kjærligheten. Og vi så oss aldri tilbake.

Publisert:

KJÆRLIGHET: For et fattig menneske jeg ville vært hvis jeg hadde blitt nektet denne kjærligheten, eller ikke hadde turt å rekke hånden ut etter den, skriver Mogens Bech Daugbjerg (til venstre) om sin avdøde mann Morten. Privat

Debattinnlegg

Mogens Bech Daugbjerg
Danmark

Dette er en historie fra Danmark om hvorfor «Skam» er mer enn fiksjon. Det er også en historie om hvorfor ingen må skamme seg over kjærligheten. Den er alt vi har.

10. juni i år, en stille fredag morgen, sovnet min mann Morten inn ved min side. Morten ble kun 32 år gammel og døde av leukemi, som hadde rammet ham ett år tidligere.

Morten var frisk helt til den siste kvelden, full av liv og varme og glød i de dype øynene. I løpet av natten mistet han bevisstheten. Tidlig om morgenen døde han mens Danmark våknet utenfor vinduet.

Det eneste jeg kunne tenke, var at jeg elsket ham veldig høyt. Jeg fortalte ham det også den morgen, selv om jeg ikke tror han kunne høre meg. Jeg fortalte ham alt det han var for meg og andre. Hvisket ham søte ting i øret. Jeg mente hvert et ord, og det var ingen ting han ikke hadde hørt før.

Jeg møtte Morten åtte år tidligere. Jeg ble helt slått i bakken av dette kreative, uselviske, kjekke, eventyrlystne, elegante og kjærlige menneske. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Det skjedde bare. Det som skjedde, var kjærligheten. Og vi så oss aldri tilbake.

Les også

Skam skapar fellesskap

Selvfølgelig kunne Morten – akkurat som meg – være irriterende, og selvfølgelig kranglet vi innimellom. Men aldri om noe vesentlig.

I dag er det et halvt år siden Morten døde. I disse seks månedene har jeg bodd i et land som verken heter Norge eller Danmark. Det heter Sorg. Det er ikke et sted man selv velger å være. Det er heller ikke noe man kan forberede seg på. Det er som en kjempebølge som bare skyller inn over en.

Jeg møtte ekstrem varme fra alt og alle, nær og fjern, men ingenting hjalp ordentlig. Jeg kjempet skritt for skritt. Følte meg som en liten gutt, som løp bortover isen, som bare forsvant under meg. Eller som et dyr, som krøp sammen på stranden etter en altødeleggende storm. Jeg gjorde ting. Ting som hadde med Morten å gjøre. Kjempet noen av de kampene han ikke lenger kunne kjempe selv. Alt annet ble for meg uvesentlig.

Tre måneder etter at Morten døde, tok jeg hans mellomnavn – Bech. Ingen kjenner morgendagen, men statistikken sier at jeg skal leve 50 år til. Det er skremmende å tenke på. Men uansett hva som skjer, så bor det til evig tid et vakkert menneske i mitt hjerte. Det er han som hjelper meg mest. Og navnet, hans navn, betyr mye for meg.

Utover navneskiftet foretok jeg meg lite. Tumlet rundt. Lite trengte inn til meg. Men i denne marerittsommeren begynte jeg i slutten av juli av grunner jeg ikke lenger kan huske, å se en norsk TV-serie som noen må ha anbefalt til meg. Jeg hadde ikke åpnet en avis eller sett en Netflix-serie siden Morten døde. Jeg tenkte at jeg ville flykte til et annet univers og søkte et harmløst et.

Jeg tenker at dere har hørt om den.

Serien het «Skam», og selv i min fortvilte, dype sorg, kunne jeg merke at den rørte meg. Det var høy kvalitet. Timingen, musikken, karakterene. Målgruppen var i første omgang tenåringsjenter, men for meg var det ikke så viktig. For meg var det mer viktig at den handlet om noe ekte og noe vesentlig. Renset for all mulig larm. Man blir ikke nødvendigvis mer fokusert på vesentlige ting, bare fordi man har huslån og pensjonssparing. Noen ganger tvert imot. Jeg slukte de to første sesongene raskt.

I september begynte jeg å arbeide igjen. Det var ubeskrivelig hardt å gjøre seg klar, møte en gammel hverdag. I en verden hvor Morten ikke lenger var. Jeg vandret København tynn, som jeg hadde gjort hele sommeren. Og så fulgte jeg med da tredje sesong av «Skam» hadde premiere.

Livet er ikke som på film. Men kjærligheten er alt. I alle historier. Og uansett seksuell orientering, så har vi alle vår egen historie.

På halvtårsdagen for Mortens død hørte jeg en annen Bech. Nils Bechs rørende stemme direkte til «Skam»-Isaks hjerte. Endelig omfavnet av venner, kirke og foreldre styrtet Isak deretter ut i regnet. Renset for skam, kun med øyne for kjærligheten og sin elskede. Det fins kamper vi ikke kan eller skal kjempe alene. Vi er ikke alene.

Jeg kan gjenkjenne Isaks inderlige frykt. Men Morten og jeg var heller ikke alene. Vårt kongerike ga akkurat som Isaks plass til vår kjærlighet, og begge våre familier omfavnet oss fullt og helt og elskelig. Det gjør de fremdeles. Det betyr alt.

Jeg synes dere skal vite at jeg er dypt takknemlig for at dere bruker deres NRK-budsjett på en så oppbyggelig historie. Og jeg er særlig takknemlig for at de unge skuespillerne Tarjei Sandvik Moe og Henrik Holm bruker sitt enestående talent på å så innlevende vise alle unge gutter der ute at de ikke er alene, og at de fortjener kjærlighet. Også når de elsker andre gutter. For ingenting er viktigere enn kjærligheten.

Les også

Er dette «Skam»-klippet det mest romantiske i norsk TV-historie?

Alt er LOVE, som det heter i serien. Så enkelt er det. Og det fortjener alle å få oppleve. Jeg tenker at drama og skuespillere ble oppfunnet for å formidle den slags viktige historier.

Morten og jeg dro til Paris få uker etter vi møtte hverandre. Et par måneder senere – stadig nyforelskede – tok vi vår andre tur. Til Norge. Vi rullet rundt i snøen, så på malerier, kysset på Rådhuset i Oslo, spiste kake, så på trær, så litterære sitater i fortauene. Jeg har et bilde av ham, hvor han med hendene forsøker å innramme deres snøkledde kongeslott i et hjerte.

«I kærlighed, dugdråber og lune vinde finder vi hinanden», skrev Morten til meg på et smykke han fikk laget få dager før sin død. Sånn var Morten, og jeg har nå gjentatt ordene på gravsteinen hans.

Morten og min historie sluttet brutalt i sommer. Jeg kan ikke få sagt hvor vondt det gjør. Men ta ikke feil: Det er stadig hans kjærlighet som bærer meg. Det eneste som kan lindre dyp sorg, er kjærligheten som alltid lever i hjertet. For et fattig menneske jeg ville vært hvis jeg hadde blitt nektet denne kjærligheten, eller ikke hadde turt å rekke hånden ut etter den.

Julen nærmer seg. Det betyr ikke noe for meg hva folk tenker om religion. Men det betyr alt at man respekterer andre mennesker for dem de er. Ingen skal skamme seg over å være den de er, eller skamme seg over å elske den de elsker. For kjærligheten er alt vi har.

Jeg ønsker alle en god og kjærlig jul.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg