«Kan jeg bare få to ord med deg før du går hjem?»

Jeg vet hva spørsmålet krever – og hva jeg kan gi.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Med denne teksten vant innsenderen 1.-premie i BTs skrivekonkurranse «Vi som lager jul». Flere bidrag konkurransen kommer i BT i tiden framover.

Det er fredag, og jeg har akkurat sagt takk for i dag og ønsket en kollega god helg.

Jeg vet nøyaktig hva beboeren på sykehjemmet lurer på, og jeg vet at dette er mer enn to ord. For det er ikke første gang i desember jeg har tatt denne praten med henne.

I en julepyntet sykehjemsavdeling prøver de ansatte det de kan for at beboerne skal få det så hjemmekoselig som mulig. Men dette med jul bringer også frem mange tanker og spørsmål.

Tilbake til beboeren, som har stor bekymring i øynene: «Jeg har ikke penger til julegaver. Har jeg egentlig noe sted å være i julen? Foreldrene mine er jo døde.»

Jeg kunne henvist til en annen, en som gjerne ikke kjenner beboeren, og som kanskje hadde svart: «Jeg vet ikke, du skal sikkert være her.»

Jeg vet hva jeg skal svare for at utfallet av dette skal bli best mulig. Fordi jeg kjenner livshistorien.

Jeg kan fortelle at penger, det skal hun ikke tenke på: «Du har mer enn nok til at vi kan dra på både shopping OG kafé!»

Beboeren ser på meg og smiler. «Ååå, det hadde vært så kjekt.»

Jeg spør om ikke hun kan vise meg rommet sitt: «Hørte rykter om at du har pyntet så fint.» Hun tar meg i hånden, og vi går sammen bortover gangen. Hun viser veien til der hun bor. «Ja, for jeg bor jo her jeg nå», sier hun.

Hun viser stolt frem rommet hun har pyntet sammen med sønnen, og forteller at hun gleder seg til å feire jul her sammen med oss.

Spørsmålene hun først lurte på, er nå glemt.

Litt av min travle tid gjorde forhåpentligvis førjulstiden til beboeren litt bedre. Og min frihelg ble vel så god. Om ikke bedre.

Gi tid. ❤️