Muren av ensomhet

Hva er det som stopper oss?

  • Susanna Utvik
    Sandsli
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er mange former for ensomhet og angst, noen former er lettere å gjøre noe med enn andre.

Jeg opplever å føle en slags lammelse når jeg skal kontakte andre. Hvem er det riktig å ta kontakt med? Jeg blir redd for å bli avvist og tenker at de sikkert ikke har plass til å ha kontakt med flere. «Hva om», «hva om» surrer rundt i hodet, og nervøsiteten av å være dum stiger og tar et kvelende tak. Det er best å ikke gjøre noe, bare krype under teppet og se nok en serie på Netflix.

Susanna Utvik

Jeg sitter hjemme og venter, håper, drømmer om å få invitasjon til å komme på besøk til noen. Det er flere i denne båten enn man tror. Til og med de som tilsynelatende har en «perfekt» omgangskrets. Ensomheten kan knipe der også. Kan det være at vi alle er litt ensomme på et eller annet plan?

«Bare ta turen innom!» sies som en frase. «Vi må finne på noe!» Men få følger opp. Begge parter sitter muligens med samme tanker. Det passer sikkert ikke. De mente det nok ikke. De sa det bare for å være høflige. Så da sitter jeg her og håper på at det plinger i mobilen med invitasjon. Det å ringe kan være vanskelig, enten man sitter på den ene eller andre siden av bordet.

Jeg lytter. Kan det være lyden av en bil som svinger inn innkjørselen? Ensomheten snur til en eksplosjon av angst.

Les også

Angstens største problem er at den snevrer inn hvordan vi lever

Badet er ikke nyvasket. Du kan se den brune ringen i vannlinjen i toalettet, støvet som ligger på toppen. Og nedtrekkeren – det er sikkert folk som kommer til å dø om de tar i den. Vasken skriker etter en omgang rengjøring. Tannkrem som har laget merker, hår og støv som kjemper om plass. For ikke å glemme fotballskoene som var tørre for flere dager siden, som ikke har funnet veien ut i skoskapet. Gjestehåndkle som av en eller annen grunn alltid ligger på gulvet.

Men hvem bryr seg? Det har ikke tatt livet av noen så langt. Det er bare gremmelsen som ligger som en stor stein i magen. Ungene bryr seg ikke, de springer ut og inn. Men jeg tenker at «alle andre» alltid har det striglet hjemme hos seg, mest sannsynlig med lukten av et deilig duftlys hengende lett i luften.

Speilet deres glinser med bildet av en nystelt person med perfekt hår, opplagt og fin. Ikke en ugjenkjennelig person med poser under øynene, en slitt gammel joggebukse og en trøye som har sett sine beste dager, mysende gjennom vannsprut og tannkremmerker.

Tankene faller på gangen. Husets minefelt. Hinderløypen av sko og alt det andre rotet som stort sett ligger henslengt. Armene flyr rundt som en virvelvind, slenger sko og baner vei. Det ligger mye rot, rot av den typen rot som ikke er rot, men som er ting på vei til et annet sted, selv om en ikke nødvendigvis husker helt hvor det er.

Jeg overbeviser meg selv om at det er rydding, og ikke rot. Prøver hardt å overbevise meg selv om at det er slik det er, før jeg med et sukk innser at det kanskje har blitt til bare rot. Det var en tid da jeg tenkte at huset var så ryddig og rent at selveste kongen kunne komme på besøk, om jeg bare fikk fem minutters varsel. Den tiden har nok seilt.

Burde det bli servert noe drikke eller noe å spise. Hva er forventet? Det er tomt for kjeks, for dem stakk ungene av med i forrige uke. Det vises godt på gulvet i TV-stuen. Beskjeden om å rydde opp har de glemt for lenge siden. Nå ligger smulene der og skuler med et ondt blikk som sier: «Du vet at ungene aldri kommer til å gjøre noe med oss».

Så hva kan serveres? Det tar bare 25 minutter å slenge sammen en ferdigpose med brownies. Da kan lukten av deilig sjokolade fylle huset. Det kan kanskje dekke over den manglende gode duften på badet. Mulig det kan virke noe desperat. Men det er kanskje også en fin måte å gjemme seg på. Gjemme seg fra følelsen av å være en idiot. Hva skal man si, da? «Så fint været er i dag.» Så da blir det den stotrende vertinnen som skjelver i stemmen og gjemmer seg bak en skål med sjokoladerøre.

Les også

Evnen til å danne nære relasjoner må på dagsordenen i kampen mot ensomhet

Så hyggelig dette var. De kommer sikkert ikke tilbake. Det er ingen som kan se inn i hodet til de tusen millioner tankene som svirrer rundt. Kunne de bare kommet tilbake, så hadde pulsen vært roligere, og bablet som kom stotrende ut av munnen, vært mer fornuftig og forståelig.

Kjeksene hadde sikkert vært borte, men vispene med sjokolade på kunne ha blitt delt. Da kunne en vært to med sjokolade i fjeset med en felles historie som vi kunne le av senere. Den følelsen er god.

Men det er ingen lyder av bildører som åpnes, lyden av prat og latter.

Pulsen senker seg, og pusten siger lettet ut. Det er lyden av stillhet. Det var ingen som kom på døren denne gangen heller. Angsten roer seg, katastrofen ble avverget.

Ensomheten og redselen for å ikke være nok kommer sigende tilbake.

Hvorfor må det være slik?

Hodet kjører 190 kilometer i timen rett inn i muren av ensomhet.

Publisert: