**Norske universiteter og høyskoler** har tre likestilte, lovpålagte oppgaver: å tilby utdanning og drive forskning på et høyt internasjonalt nivå og å formidle kunnskap. Blir alle disse tre oppgavene ivaretatt like godt i praksis? Svaret er nei.

Det er særlig vilkårene for breddeformidling som blir stadig vanskeligere for universitets— og høyskoleansatte.

I siste nummer av Bedre skole skriver redaktør Tore Brøyn om dette i sin leder, og kommenterer at formidling «fremstår som akademias stebarn, forskere er for lite flinke til å formidle, og det store publikum går glipp av nyttig og relevant forskning».

Debattant:

Det er uten tvil riktig at det formidles relativt lite til allmennheten fra forskerhold. Det kan ha flere årsaker. Men vi mener at det ikke først og fremst skyldes at «forskere er for lite flinke til å formidle». Den viktigste begrensende faktoren for forskeres formidling ligger etter vårt syn i det såkalte «tellekantsystemet». Det går kort sagt ut på at bare publikasjoner som inneholder «ny forskning» og er skrevet for forskerkolleger, gir poeng til høyskoler og universiteter; poeng som i sin tur utløser økonomiske midler til institusjonene. I neste runde kan poengene bidra til lønnsopprykk, økt ressurs til forsknings— og utviklingsarbeid eller opprykk til høyere stillingskategori for dem som har forfattet poenggivende publikasjoner.

Tellekantsystemet har eksistert i nesten et tiår, og dets uheldige konsekvenser er åpenbare. Den viktigste er at det snevrer inn målgruppen forskerne kan skrive for, de skal nemlig helst bare skrive for hverandre. Systemet snevrer også inn hvilke tekster som skrives, nemlig vitenskapelige artikler i vitenskapelige tidsskrifter.

BT mener:

Lærebøker for studenter i høyere utdanning er en av de viktige sjangrene som trues i dette tellekantregimet. Vårt inntrykk er at porten stadig blir trangere til poenggivende publisering. En fagbok utgitt i 2013 på et anerkjent forlag og omtalt som «(…) aktuell for studenter i lærerutdanningene, lærere og lærerutdannere», ble vurdert som poenggivende.

En bok utgitt i 2014 på samme forlag og med samme målgruppe, ble ikke vurdert som poenggivende, selv om bidragene var « … skrevet av fremtredende forskere på feltet. Tekstene er forskningsbaserte og gir en innføring i nyere forskning på feltet». Det ser altså ut til at det er skjedd en innstramming i vurderingen av hva som gir poeng innenfor det noen har omtalt som «gråsonen» for poenggivende publiseringer.

Skulle et forlag komme i skade for å kommunisere at en bok er for både forskere og studenter, ryker trolig både poengene og pengene! Og det hjelper altså ikke om det er «fremragende» forskere som formidler.

Tamilsk lørdagsskole:

Hvordan tellekantsystemet kan oppleves av faglig ansatte i UH-sektoren, kan følgende lille hjertesukk illustrere: [Jeg] jobber med min artikkel til prosjektet […]. Mange timer går med [og] jeg bruker mye tid på noe få kommer til å lese. (…) Tenk hvis jeg kunne bruke like mye tid på noe som nådde ut — til mange! Iblant blir jeg virkelig lei meg fordi jeg er i en sånn situasjon.

Bakgrunnen for hjertesukket er nettopp det at produksjon av poenggivende tekster blir vurdert som mye viktigere enn andre typer forskningsformidling.

Situasjonen er ikke bare trist , den er tragisk, for fagansatte som ser på alle de tre lovpålagte oppgavene som like viktige. De som i tillegg til å undervise og forske, også formidler til studenter gjennom fagbøker til pensumbruk i ulike fag, og til allmennheten gjennom for eksempel avisartikler og populærvitenskapelige foredrag, får ingen uttelling for dette.

Det er på høy tid at Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høyskolerådet oppretter insentivsystemer som gjør at faglig ansatte ved universiteter og høyskoler får mulighet til å praktisere det loven pålegger dem. Noe annet ville være helt meningsløst. Og da dreier det seg altså ikke bare om forskning publisert i høythengende internasjonale tidsskrifter, men like mye om god undervisning - og ikke minst, formidling, til studenter og til allmennheten.

En ny lærerutdanning skal tre i kraft fra og med høsten 2017. Det vil skape behov for nye, faglig oppdaterte og forskningsbaserte lærebøker. Men hvem skal skrive dem? Med dagens tellekantsystem kan det hende fagfolkene ved norske universitet og høgskoler ikke kan prioritere slik samfunnsmessig viktig formidling.