Jeg vet at jeg ikke er viktig for Norge

Jeg har bare lyst til å jobbe. Jeg er ikke kriminell. Jeg tigger ikke. Jeg bare ber Norge om å bruke meg. Bruk min utdannelse, bruk livet mitt.

Publisert Publisert

DRØMMER OM JOBB. Jeg er utdannet farmasøyt, og ønsker å jobbe som det, skriver Denka Tsareva. Foto: Gidske Stark

Debattinnlegg

  • Denka Tsareva
    Innvandrer
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Jeg heter Denka Tsareva og kommer fra Bulgaria. Jeg har tre universitetsutdanninger, er 44 år og skilt. For fire år siden kom jeg til Norge for å gifte meg, men etter noen måneder var det klart at mannen hadde ombestemt seg. Jeg måtte ta det viktigste valget i livet mitt: Skulle jeg reise tilbake, eller fortsette å bo i Norge?

Jeg hadde ingen jobb, var uten inntekt og uten bosted. Alt jeg eide var to kofferter med klær. Men sønnen min gikk på skole her, og jeg hadde svært lyst til at han skulle få en god fremtid.

Det var vinter og vi gikk rundt i gatene. Når vi frøs gikk vi inn i butikker. Men når kvelden og natten kom, måtte vi overnatte ute. Jeg ba Nav om hjelp til et midlertidig hjem. Jeg ba kirken, Røde Kors, krisesenteret. Men ingenting. Fra Nav fikk jeg svar at vi må reise tilbake i Bulgaria. Det var mitt første møte med norske offentlige institusjoner.

Les også

Forsker: 2 prosent av trygdepengene går til utlandet

Jeg begynte å jobbe på en restaurant som ekstrahjelp på kjøkkenet. Jeg jobbet 12 timer hver dag. Etter to måneder ble jeg syk og var borte fra jobben noen dager. Da jeg kom tilbake, sa eieren at han ikke lenger ønsket meg som ansatt. Mine drømmer var knust.

Jeg får ingen støtte fra Nav fordi jeg er EØS-borger. De siste to årene har jeg og sønnen min kun overlevd fordi vi har fått mye hjelp fra kirken. To ganger i uken sitter jeg ved kirkedøren klokken seks om morgenen og venter i kø for få mat.

Jeg er utdannet farmasøyt, og ønsker selvsagt å jobbe som det. Derfor lånte jeg nesten 40.000 kroner for å dra tilbake til Bulgaria for å ordne alle dokumenter slik at jeg kan få autorisasjon i Norge. I mai 2014 sendte jeg alt. Det skal visst ta fire måneder, men jeg venter fremdeles på et vedtak. Jeg har allerede vært på jobbintervju på et apotek, og de er klare til å ta imot meg.

Jeg prøver å se positivt på livet, men av og til er det vanskelig.

Jeg tenker mye på hva problemet er. Jeg prøver å se positivt på livet, men av og til er det vanskelig. Jeg har bare lyst til å jobbe. Jeg er ikke kriminell. Jeg tigger ikke. Jeg bare ber Norge om å bruke meg. Bruk min utdannelse, bruk livet mitt. Jeg vil ikke flytte tilbake. Bergen er mitt hjem nå, og jeg elsker dette hjemmet.

Jeg vet godt at jeg ikke er viktig for Norge, men jeg nekter å gi opp håpet om at det vil gå bra.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg