Mitt første møte med fengsel

Jeg har lært mye om meg selv og sider jeg ikke visste jeg hadde.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mange har tanker om hvilke mennesker som er i fengsel. Fæle folk på altfor fine celler. Men frihetsberøvelse er undervurdert som straff.

Jeg vil gjerne si noe om mitt første møte med fengsel – og møtet med byens «farligste» røvere. Jeg ble pågrepet og hentet inn til politistasjonen i sentrum. To dager senere var avhørene ferdig. I arresten, rundt midnatt, åpnet en arrestforvarer døren. Jeg skulle få sove i Bergen fengsel.

Jeg var livredd, og et allerede ødelagt hode så for seg farlige drapsdømte, sedelighetsdømte, voldsdømte, som på hver sin måte ville ta meg. Andre bekymringer gjemte seg i bakhodet. Det er rart hvordan kroppen og hodet går inn i et modus for noe ukjent. Jeg var full av fordommer.

Bak i politibilen så jeg hele veien til fengselet at byen, friheten og alle menneskene jeg vanket med, bare forsvant gjennom bakruten. Som i en vond drøm – som nå ble virkelighet.

Fremme i Bergen fengsel sto det to fengselsbetjenter som skulle ta imot meg. De virket utrolig rolige. Jeg var livredd for hvilke tanker de hadde om meg. Forbauselsen var derfor stor da betjenten møtte meg med omsorg. Betjenten så meg som menneske, ikke en fange. Det gjorde utrolig inntrykk!

Etter visitering og registrering ble jeg ført til en celle. Ni kvadratmeter, strippet for effekter. Det var TV, en vannkoker, noen hyller, et bad og et vindu med gitter. Rommet vitnet om mange tunge og vonde skjebner som har blitt satt i fangenskap, mot sin vilje, og etterlatt seg skrift på vegger og pult.

Jeg ble værende på en restriktiv avdeling i en lengre periode, hvor jeg rakk å være både cellevasker og ganggutt, før jeg dro videre til fellesskapsavdeling.

Siden ble jeg møtt med langt mer åpne forhold, mer avslappede betjenter, luft på fotballbanen fire ganger i uken og handling på egen hånd. Litt mer vanlig sysselsetting ble det også.

Innimellom stuet jeg meg inne på cellen, fordi det ble for tøft for meg. Det var vanskelig å bli sett for det en skulle bli dømt for, og ikke mennesket. Betjentene prøver å behandle deg for den du er, ikke for hva du har gjort. Mange innsatte også.

Noen innsatte er mer opptatt av andre innsatte. Og når avisene, påtalemyndigheten og andre uttaler seg om dem som er siktet i en sak, så er det lett å blande mennesket med handlingen. Den blandingen er i beste fall svært misforstått!

For er det noe jeg har lært, så er det at mange innsatte har et stort hjerte for andre. Jeg ble gitt mye omsorg av enkelte, som oppi alt de hadde av egne utfordringer, så verdien i dette.

Av folk med dommer som kan telles på én hånd til flere hender i antall år. Av mannfolk. Omsorg mange ikke har vist på utsiden. Det betydde mye!

Sannheten om innsatte er at klientellet er av samme kjøtt og blod som deg, og minner mistenkelig mye om dem du møter på Spar i Blomsterdalen, eller McDonald’s på Torgallmenningen.

Fra pågripelsen til i dag har jeg gått gjennom en følelsesmessig berg-og-dal-bane, med godt over et år å vente på rettssak. Rettssaken var verre enn noe annet i livet. Både før og lenge etter rettssaken svingte humøret innom de dypeste tunneler. Jeg var min største kritiker, med et destruktivt selvbilde preget av hat mot meg selv og full av frykt for hvordan fremtiden skulle se ut.

Nå, et stykke inn i dommen min, er noen dager vanskelige, men flere er gode. Humøret er mer stabilt enn på lenge, og jeg er velsignet med mange fine folk rundt meg. Jeg går i behandling hos psykolog og har permisjoner.

Les også

Historier fra Bergen fengsel: Det føltes nedverdigende

Én dag skal jeg ut av fengsel, og for hver dag som går, er jeg en dag nærmere. Det er motiverende å kjenne på når man ser tilbake på hva man har lagt bak seg.

Tiden som venter etter soning, er jeg spent på. Hvordan skal jeg snakke om fortiden? Hvordan vil en arbeidsgiver reagere i et jobbintervju? Er noen venner der fremdeles? Hvordan påvirker dette familien? Hvordan skal jeg skape en god hverdag for meg selv?

Jeg har lært mye om meg selv, og sider jeg ikke visste jeg hadde, har blitt vist i ulike settinger, på godt og vondt. Nå handler det om å jobbe fremover med det jeg kan gjøre noe med.

Så vil tiden vise hva som er mulig å få til. Mange har fått det til før meg, og mange får det til etter meg. Jeg skal være en av dem – det har jeg en klar målsetting om!

Bergens Tidende kjenner innsenderens identitet.