Det er ikke bare politiledelsen som kan lastes for at sakene eskalerer, skriver BT-kommentator Eirin Eikefjord 5. september.

Varsleren i den nye menneskehandelssaken varslet om vold, voldtekter og andre krenkelser av prostituerte og kvinner som kan være ofre for menneskehandel. Dette er et saksfelt som har høyeste prioritet hos Riksadvokaten.

Politimannen har dokumentert flere forbrytelser som etter hans mening har fått pågå uten at politiet har grepet inn for å stanse grov kriminalitet. Det er ikke snakk om faglig uenighet, men alvorlige kritikkverdige forhold, i kjernen av det varslingsinstituttet skal verne om. Som politiansatt har han varslingsplikt om alvorlige lovbrudd.

På vegne av varsleren er det reagert på det som anses som alvorlige brudd på hans varslervern. Dette er gjort i saklige brev til arbeidsgiver med invitasjon til dialog. Det er når disse henvendelsene blir møtt med taushet, og situasjonen blir stadig mer uholdbar, at situasjonen eskaleres.

I fravær av et uavhengig ombud eller en lavterskelnemnd å bringe saken inn for, eksisterer kun ett valg - å bringe saken inn for rettslig prøving hos en uavhengig domstol.

Det som bekymrer politimannen mer enn sin egen situasjon, er passiviteten, at ingen ting har skjedd med den kritiske informasjonen som hans varsel omhandler.

Det er over 10 måneder siden han varslet. Bortsett fra at Spesialenheten undersøker om politiet har opptrådt straffbart, skjer det ingen håndtering av innholdet i varselet. Må man først finne ut om politiet har gjort noe straffbart før man kan gripe fatt i informasjonen det er varslet om? Dersom konklusjonene i Gjørv-rapporten skal implementeres i politiet, bør de folkevalgte snarest se nærmere på situasjonen.

Selvsagt er det tragisk om saklig utformede varsler om alvorlige kritikkverdige forhold fører til oppløsning av sentrale avdelinger og konflikt. Men om dette er konsekvensene av at en politiansatt på saklig og veldokumentert vis utøver sin varslingsrett- og plikt, må man gå i dybden på årsaken til dette.

Det er ikke varsleren som har myndighet over saksbehandlingstiden, det er ikke han som unnlater å gripe inn i informasjonen han har varslet om. Det er heller ikke han som iverksetter tvangsforflytting av seg selv uten en forsvarlig saksbehandlingsprosess eller fremmer anklager han ikke får forsvare seg mot.

Det bør være åpenbart at gjeldende system som aksepterer inhabilitet og interessekonflikter ved håndtering av alvorlige varsler og sikring av varsleres rettsvern, overhodet ikke fungerer.

De som bistår ham sitter også på utsiden av alt dette, og de har rett og plikt til å minne arbeidsgiver om hans ansvar og be om dokumentasjon, innsyn og kontradiksjon. Hva er alternativet? Være passive tilskuere til systematisk urett?

Jeg har sympati med den krevende situasjonen som noen av mellomlederne i Vest politidistrikt er kommet i. Flere av dem er berørt av hovedvarselet og er dermed inhabile i forbindelse med behandlingen av det.

Arbeidsgiver skulle ha beskyttet disse mellomlederne mot å komme i en så vanskelig dobbeltrolle. Til tross for sin inhabilitet ble de jo satt til å ivareta varslervernet til en varsler som har utfordret den eksisterende ledelseskulturen.

Politiledelsen sitter med ubegrensede ressurser. Ved hjelp av sine kommunikasjonsrådgivere benytter de sin maktposisjon til å marginalisere varsleren ved å fortelle både innad og utad at det hele handler om prioriteringer, og at de ansatte er lei negativ oppmerksomhet og – underforstått – varslere.

Hvordan kan noen på bakgrunn av en slik kontekst insinuere at det er varsleren og dennes ytterst få hjelpere som opptrer med en agenda for å nærmest ville eskalere konflikt? I så fall har man ikke forstått hva de blødende politihjertene betaler for å avdekke urett.