Da kreftspøkelset sto opp fra de døde

Jeg kan ikke velge om jeg får leve eller dø. Men jeg kan velge å ha det bra i mellomtiden.

TILBAKEFALL: Da jeg ble syk igjen, sa legen at sjansen til å bli frisk var liten. Jeg hadde lyst til å gi opp. Kanskje var det bedre om jeg døde, og mannen min fikk seg ny velfungerende kone med to bryster, og barna en ny mamma? skriver Rebecca Island fra Bergen.

Debattinnlegg

Rebecca Island
Bergen

I en alder av 35 år, kjemper jeg mot brystkreft for andre gang. Prognosen min for to år siden var veldig god. Nå er den usikker, i følge meg. Dårlig, i følge legen. Jeg er sykere enn noen gang. Samtidig føler jeg meg mer i psykisk balanse enn tidligere.

Helt siden barndommen har jeg vært en glad og positiv jente, men har også hatt lett for å bekymre meg. Ikke nok til å begrense livet, men jeg har vært redd for at ulykker skal skje. Ikke minst i jobben min som sykepleier, så jeg ulike skjebner og hvor mye alvorlig som kan ramme mennsker.

Sommeren 2016 fikk jeg brystkreft. Trippel negativ type. Jeg var 33 år og mamma til tvillinggutter på 14 måneder.

Et raskt søk på Google gav meg frysninger. Den gode nattesøvnen forsvant.

Ferieplaner ble endret, noen avlyst. Min manns pappapermisjon hadde akkurat begynt og jeg hadde planlagt delvis ulønnet permisjon resten av året. Vi hadde sett frem til en hel sommer med kvalitetstid sammen. Livet skulle nytes til det fulle, men så ble alt snudd på hodet.

FIKK BRYSTKREFT: Jeg gikk fra å være en frisk mamma, til å lure på om barna noen gang ville huske meg, skriver Rebecca Island. Privat

Jeg gikk fra å være en frisk mamma, til å lure på om barna ville huske meg. Kom jeg til å dø? Kom barna til å miste mammaen sin? Skulle jeg gå glipp av alt? Skulle mannen min bli enkemann og alenefar? Kom moren min til å miste sitt eneste barn? Ville jeg visne bort på veien? Skulle mine kjære måtte ta farvel med en blek, avmagret og hårløs versjon av meg, helt ugjenkjennelig fra den de engang kjente?

Det var beintøft.

Etter operasjon, cellegift og stråling var jeg ferdig. Frisk! Hvilken lykke! Men ettertiden viste seg å bli tøff. Jeg slet med ettervirkninger av behandlingen. Energiløshet, dårlig søvn, hjernetåke, dårlig hukommelse og konsentrasjonsvansker. Fatigue kalles det, og det er dessverre velkjent for mange som har opplevd kreft.

Jeg var også redd for at kreften skulle komme tilbake. Og jeg grublet på hvorfor jeg hadde fått brystkreft i så ung alder. Jeg lette etter årsaker og trodde at de lå hos meg. At jeg hadde levd feil. Spist feil. Trent for lite. Sovet for lite. Grublingen og bekymringen tappet meg for energi.

Etterhvert undret jeg meg over hvordan jeg skulle klare å leve et godt liv som kreftoverlever, uten å bruke for mye energi på frykt. Jeg hadde allerede kastet bort for mye tid av livet mitt på slike tanker.

Jeg valgte å ta kontakt med Ingvard Wilhelmsen på Hypokonderklinikken, som jeg hadde hørt om fra før. Han lærte meg at jeg må velge tanker som hjelper meg å nå mine mål, og at det er viktigere at tankene er nyttige enn at de er sanne. Man kan ikke velge om man får tilbakefall, men man kan velge hva man inntil videre vil tro.

Jeg klarte gradvis å endre tankegang, og fikk frigjort energi jeg kunne bruke på meg selv, på familien min og på å komme i arbeid igjen. Perioden mellom behandlingen hos kloke dr. Wilhelmsen og tilbakefallet ser jeg på som en veldig fin tid. Jeg begynte å føle meg mer som meg selv igjen, fungerte bedre i jobben min, selv om jeg fortsatt jobbet redusert.

Vi reiste på ferier, hadde fine opplevelser og gode hverdager. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke kastet bort verdifull tid på å bekymre meg for noe som er ukontrollerbart. Tilbakefallet hadde kommet uansett.

Les også

Ikke bare var det kreft, men i tillegg var det en så utrolig kjip kreftform

Da jeg i sommer ble syk igjen, sa legen at sjansen min til å bli frisk var liten. Jeg følte at min verden raste fullstendig sammen. Uroen jaget vilt og fikk hver eneste celle i kroppen til å skjelve av skrekk.

Jeg skal innrømme at da jeg satt på sykehuset hadde jeg lyst til å gi opp. Hvilket helvete måtte jeg gjennom nå? Og hvordan ville livet bli etterpå, dersom jeg kom meg gjennom dette? Jeg var redd for at jeg ville bli ødelagt av angst for ny kreft eller senskader. Kanskje var det bedre om jeg døde, og mannen min fikk seg ny velfungerende kone med to bryster, og barna en ny mamma?

Jeg så på de rundt meg, hvor lei seg de ble. Jeg ble redd for at mannen min skulle distansere seg emosjonelt fra meg og gi meg opp allerede da. Jeg måtte endre tankene mine. Det ble vendepunktet, og jeg følte at jeg på magisk vis mobiliserte en styrke i meg selv som jeg ikke visste fantes. Jeg bestemte meg for å motbevise kreftlegens «dom». Det finnes solskinnshistorier. Ingenting er umulig, jeg kan bli frisk. Det er ikke sikkert at det er sant. Men jeg kan velge å tro det.

HÅP: - Jeg bestemte meg for å motbevise legens «dom». Jeg kan bli frisk. Det er ikke sikkert at det er sant. Men jeg kan velge å tro det, skriver Rebecca Island. Privat

Jeg har ikke kontroll på min skjebne. Jeg får ikke velge den. Men jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til den. Dette kan ha to utfall. Jeg lever videre, eller jeg dør. Uansett, tiden fram til jeg vet utfallet skal ikke gå tapt fordi jeg ligger skrekkslagen og bekymret nede i kjelleren.

Tiden framover skal være så bra som mulig. Familien min skal ikke føle at de mistet meg allerede den dagen diagnosen ble satt. Vi skal leve, ta vare på hverdagsrutinene og hverdagsmagien. De små tingene, som å tenne lys, spille musikk, danse og le.

Når målet er å ha det godt, må jeg velge de nyttige tankene. Som at det forskes mye på brystkreft. At jeg får cellegift som tilsynelatende virker. Uhensiktsmessige tanker, som hvilke sanger som vil passe i min begravelse og om jeg vil få se barna begynne på skolen, er uinteressante tanker nå. Å deppe over situasjonen vil bare redusere livskvaliteten. Det har aldri vært tydeligere for meg enn nå at mine egne tanker og føleser er avgjørende for hvordan jeg har det. Livet vil nok aldri bli det samme igjen, men jeg må ta ansvar for min egen lykke.

Det vil komme dårlige dager, men jeg sitter ikke og venter på dem. De får komme når de kommer. Jeg skal gråte mine tårer og tillate meg selv å ligge nede når jeg ikke klarer noe annet, men inntil videre lever jeg etter sitatet: «En dag skal vi alle dø. Men alle andre dager skal vi leve».