70 år senere husker jeg fremdeles de gode ordene

BARNDOMSTRØST: Krøllene var min lykke i barndommen. Selv nå når jeg eldes i mangt og mye, kan jeg få en flygende tanke og søt enkel trøst fra min barndom: Jeg har jo krøllene ennå, skriver Else-Karin Leikvoll Gundersen. Privat

Debattinnlegg

Else-Karin Leikvoll Gundersen
Landås

Jeg leste med glede innlegget til 13 år gamle Nora om kroppspress I BT 16. februar. Selv er jeg 70 år eldre enn henne og bestemor til 13. Likevel kjenner jeg meg igjen i det Nora skriver.
I min gate der jeg vokste opp, var vi 10–12 jenter. Vi tilbrakte mye tid sammen, og snakket om det meste. Tidvis snakket vi selvfølgelig om utseendet vårt, og hvordan vi kunne ønske at vi så ut.

Den gangen var ikke løsningen å gjøre noe inngrep. Vi prøvde heller å finne noe pent på hver og en av oss. Selv om vi var klar over «det pene» vi hadde, var det godt å finne noe ekstra fint hos oss alle.

KALLENAVN: I oppveksten fløt jeg på alle mine krøller. Noen av guttene i gaten kalte meg Shirley Temple (bildet). Jeg måtte da smile beskjedent, jeg kunne jo ikke være innbilsk, skriver Else-Karin Leikvoll Gundersen. NTB scanpix

Vi bygget hverandre opp, og ikke ned. Noen hadde fine øyne, noen hadde lange mørke øyenvipper, og noen hadde pene tenner. Vi minnet hverandre på det, slik at alle kunne vite at de hadde noe pent ved seg, og på den måten være fornøyd med seg selv.

I mitt tilfelle fløt jeg på alle mine krøller. Noen av guttene i gaten kunne av og til kalle meg Shirley Temple, en berømt barnestjerne den gang med masse krøller. Jeg måtte da smile beskjedent og bøye hodet. Jeg kunne jo ikke være innbilsk.

Krøllene var min lykke i barndommen, men alle jentene hadde noe spesielt og pent. Som 13 år gamle Nora så fint sa: «Vi må finne en måte å bli fornøyd med oss selv på. Vi må også begynne å se andre mennesker i et annet lys». Selv nå, når jeg eldes i mangt og mye, så kan jeg få en flygende tanke og søt enkel trøst fra min barndom: Jeg har jo krøllene ennå.