Pappa, du må ut av komfortsonen

DEBATT: Jeg ønsker å gi slipp på mor og sikkerhetsnettet.

GØY OG SPENNENDE: Jeg må slutte å si at det er ganske rutinepreget å være i pappaperm, og at det i grunnen er ganske slitsomt. Da blir det liksom en sannhet. I stedet må jeg si høyt til meg selv: Å være i pappaperm er gøy og spennende, skriver Stian Espevoll. Geir Martin Strande

Stian Espevoll
Psykolog og faglig leder i PsychNet

Jeg har fulgt debatten som går om tredelt foreldrekvote, og forstår synspunktene fra begge sider. Jeg er nå i min andre pappapermisjon, og tar ut mine ti tilmålte uker.

Som psykolog tenker jeg at tiden man har i permisjon sammen med barnet, er en unik mulighet for å skape god tilknytning til og bli kjent med hverandre. Vi er heldige som har denne muligheten. Derimot er jeg redd særlig mange av oss fedre ofte ikke utnytter denne muligheten godt nok.

Mangler fedre selvtillit?

Helt fra barna ble født, har jeg selv kjent på dette i ivaretakelsen av dem. Ikke hva angår kjærlighet, trygghet, tilfredsstillelse av primærbehov og liknende. Jeg vet jeg gir dem alt de trenger og mer til.

Men jeg har kjent på behovet for at mor også skal være med på de daglige avgjørelsene. At hun skal være der i bakhånd, som et sikkerhetsnett om noe går galt eller om det er noe jeg ikke mestrer. Jeg tenker særlig på det når barna hyler og gråter og ingenting kan stilne dem – unntatt mors barm eller lukt.

Les også

Les også: «Jeg er feminist, men driter i likestilling»

Jeg merker at jeg holder tilbake når det kommer til utfoldelse av egen kreativitet, utforskning og underholdning for og sammen med barna. Jeg er kreativ, leken og utforskende. Så hvorfor holder jeg fortsatt tilbake? Jeg tror lav selvtillit kan være en av grunnene.

Vi menn får dessverre erfare at vi ikke strekker til, uten at det gjør oss mindre viktig for barnet. Likevel setter følelsen av å være andrevalget sitt preg, selv om barnet ikke mener det vondt å velge oss sist hver gang.

Jeg har lært mye siden sist gang jeg var i pappaperm. Selv om jeg den gangen «overtok ansvaret» da barnet var ett år gammelt og mer robust, følte jeg likevel på en usikkerhet. Denne gangen har jeg mer innsikt i at jeg holder tilbake. Jeg kan si det høyt, til og med, om enn med en blandet følelse. Jeg tror at dersom fedre tar en titt inn i seg selv og kjenner på egne tanker og følelser, vil nok mange kjenne seg igjen i det.

Nå ønsker jeg å endre holdningene mine til det å være småbarnspappa og å være i pappaperm. Jeg ønsker å gjøre mer alene sammen med barnet. Jeg ønsker å gi slipp på mor og sikkerhetsnettet. Jeg vil eie pappapermen. Jeg forventer at det skal være vanskelig.

Samtidig har jeg en litt mer hemmelig og mindre flatterende holdning: Angsten for å begi seg ut på noe helt alene, og at jeg i stedet bør ta vare på barnet til mor kommer hjem fra jobb og alt er trygt. Det er nokså flaut å innrømme.

For å endre dette, må jeg slutte å si at pappapermen er rutinepreget og at det er slitsomt å være i pappaperm. I stedet må jeg begynne å si høyt til meg selv: Å være i pappaperm er gøy og spennende!

Les også

Bekymret mor: – Tredeling av foreldrepengeperioden reduserer mor til en fødemaskin

Jeg må ta et oppgjør med de veletablerte tankene om at barnet har det bedre når både mor og jeg er til stede hele tiden. Jeg må i stedet tenke at barnet har da vitterlig godt av at mor faktisk er borte litt!

Så kan heller jeg få anledningen til å fylle på med litt av mitt arvegods – min humor, mine påfunn, min måte å kle på barnet. Barnet har godt av å kjenne på mine lukter, lyder, berøringer og å få min oppmerksomhet og veiledning. Barnet har godt av å være mer med far og få nye impulser. Det tror jeg også flere fedre må si til seg selv.

Jeg og andre fedre må åpne øynene mer for vår tilmålte tid i permisjon, og at vi kan være sammen med barna, ikke bare være der for barna. Jeg har tenkt litt på hva jeg skal gjøre som pappa i perm, versjon 2.0.

Jeg har alt bestemt meg for å dra og bade. Det er en stor utfordring i seg selv, fordi alt er tryggere når mor er med og bader. Jeg har også tenkt å delta på babysang på offentlig bibliotek. Det har jeg fått tips om fra venner. Videre har jeg lyst til å dra på teater for barn. Det gjorde jeg og min samboer med vår førstefødte. Sammen. Nå vil jeg dra alene.

Les også

Les også: Anniken Farestveit var tilbake i jobb syv uker etter fødselen

Når alt kommer til stykket, er jeg redd for at jeg skal se tilbake på pappapermen som noe jeg lot stille passere, mens jeg gjorde de trygge, rutinepregede aktivitetene: Stelle, mate, leke, stelle, mate, leke. Mamma kom hjem. Fri! Senke skuldrene. Slappe av.

Men jeg vil at pappapermen skal være fylt med gode minner, erfaringer, gleder. Aktiviteter jeg gjorde for første gang, alene sammen med barnet.

Jeg ser også at min tilmålte tid sakte, men sikkert renner ut. Jeg har alt vært i permisjon i fem uker og er halvveis. Og i fem uker har jeg forsøkt å være sammen med barnet og mor på et eller annet vis. Nå ønsker jeg å gå den siste halvveien alene, sammen med barnet. Bare vi to. Det er faktisk en unik mulighet man aldri får igjen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg