Ny folkeavstemning er eneste vei

DEBATT: Underhuset må nå heve seg over smålige intriger innenfor partiene og løfte seg opp fra grøften de ligger i.

Debattinnlegg

Tidligere statsminister David Cameron gjennomførte en dårlig forberedt folkeavstemning om britenes forhold til EU for to år siden. Premissene for å trekke folk til valgurnene, var uklare og delvis basert på kunnskapsløs populisme. En folkeavstemning med skjebnetunge konsekvenser må forberedes på en helt annen måte enn for to år siden.

Resultatet av avstemningen har vist seg å være katastrofal for nasjonene, England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Avstemningen med sitt etterspill har også virket underminerende på selve demokratiet med en dertil hørende økt politiker forakt.

Nå må det samtidig understrekes at flertallets holdning til EU i øystaten ikke er veldig overraskende. Den stolte historien med halve kloden under britisk herredømme, glemmes ikke så lett av den eldre generasjonen. Å motta ordrer fra et byråkratisk Brüssel, har lenge falt britene tungt for brystet. I tillegg er Storbritannia på mange måter
et klassedelt samfunn, der de lavere klasser i større og større grad må konkurrere om jobber mot billig østeuropeisk arbeidskraft.

Som flere tidligere industristormakter i Europa, er det også geografiske områder i England, Wales og Skottland som opplever fattigdom på grunn av økt internasjonalisering. Og med britiske blikk over Kanalen, så er jo livene i viktige EU-land ikke så rosenrøde. Arbeidsløshet, fattigdom og følelsen av maktesløshet mot de etablerte eliter går igjen i Frankrike, Italia, Spania med flere. Landene i Øst-Europa er ikke i takt med vestlige demokrati verdier, og viser liten vilje til å ta i mot muslimske flyktninger.

Felles for hele EU-systemet er det en voksende skepsis mot virksomhetene til Europaparlamentet og til Kommisjonens makt og manglende demokratiske kontroll. Men det britene ikke har tatt inn over seg, er at båndene til EU er for sterke, og at øystaten er en lillebror i forhold til Tyskland. Nå er det ikke lenger: «Rule, Britannia! Britannia rule the waves. Britons never will be slaves». Men heller: «Deutschland, Deutschland über alles, über alles in der Welt».

Om ikke Tyskland har nådd sitt herredømme over verden, så er landet uten tvil i førersetet i EU. Og selv om den franske presidenten på sin pompøse måte gjør alt for å hevde fransk storhet, så er det forbundskansleren i Berlin som sitter med den egentlige makten i EU.

Mens Norge sa nei til EF i 1972, sa Storbritannia, Irland og Danmark ja. Britene har med andre ord vært med på den europeiske reisen i 46 år. De har gradvis latt seg integrere i EUs lover og regler. Og de har i større og større grad blitt en del av det økonomiske systemet som styrer prosessene innenfor unionen. De har også profittert grovt på
integrasjonen av de finansielle systemene innenfor EU, ved at City i London fremdeles er selve finanssenteret i EU. Med Tyskland i førersetet, så er det kanskje en av unionenes store paradokser.

Så i ren egeninteresse og for å redde sitt falmete demokratiske ansikt, må det britiske underhuset se virkeligheten i øynene og snarest bestemme seg for en ny folkeavstemning om sitt forhold til EU. For nå er premissene klarere enn for to år siden, og nå må de innse at de har ingen annen mulighet enn å forbli et fast og kanskje førende medlem av den europeiske union.

Landene på kontinentet trenger dessuten britisk sunn fornuft og motvekt til tysk dominans. Britene kan også gjennom de siste årenes kaos se behovet for reformer i det overbyråkratiserte Brüssel klarere enn andre. Underhuset må nå heve seg over smålige intriger innenfor partiene og løfte seg opp fra grøften de ligger i.

Det er et folk som tidligere har bevist at de kan spille en viktig rolle på den internasjonale arena når det kreves. Denne rollen må de nå ta ved i første omgang gjennomføre en ny folkeavstemning, jo fortere jo bedre.

• Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!