«Kvalitetstid», kalte han det. For barn er det mengde tid som gjelder

Du kan bidra til at barna dine ønsker å ha deg som en nær venn og samtalepartner hele livet.

TRENGER TID: Det er gjerne etter å ha gått på tur, spist middag og bygget Lego, tegnet eller lest barnebøker sammen med din datter på fire år at hun sier: «Mamma, Lisa er ikke snill med meg», skriver Trond Albert Skjelbred. Foto: Scanpix

  • Trond Albert Skjelbred
    Bergen
Publisert:

For 15 år siden hadde jeg en kollega som var far til en jente på fire år. Han var ikke lenger sammen med hennes mor, men han hadde god kontakt med datteren. Han hadde studert i utlandet og oppnådd så gode resultater at han fikk tilbud om en akademisk stilling på universitet i Singapore, hvor han hadde studert. «Dette hadde vært drømmejobben for meg, men jeg takket nei», sa han til meg. Han visste at hvis han takket ja til jobben, ville han miste kontakten med datteren.

Jeg hørte forleden at mesteparten av tiden vi har med våre barn, tilbringes før de er 18 år.

«Hæ?», tenkte jeg og kanskje du da du leste setningen over. Det er en brutal sannhet. Vi kan ikke vente med samværet til barna blir myndige. Da er de der kanskje ikke lenger, og det er for sent å legge fundamentet for en livslang relasjon.

Trond Albert Skjelbred Foto: Paul Bernhard

Da jeg var i begynnelsen av konsulentkarrieren møtte jeg en leder som med dårlig skjult stolthet sa at han hadde et mål om å rekke å legge barna sine hver kveld. Han ville lese og synge for dem før de sovnet. «Kvalitetstid», kalte han det. Prisverdig det, men når det gjelder barn er det mengde tid som gjelder. De virkelig gode og viktige samtalene med barn kommer typisk som et resultat av samvær over tid. Det er da, gjerne etter å ha gått på tur, spist middag og bygget Lego, tegnet eller lest barnebøker sammen med din datter på fire år at hun sier: «Mamma, Lisa er ikke snill med meg» eller at din sønn på tolv år sier: «Pappa, jeg skal synge solo på skoleavslutningen!» Han som du kanskje aldri har hørt synge annet enn aftenbønnen.

Les også

Derfor velger de hjemmelivet

Dette er informasjon som barna våre ikke nødvendigvis gir oss automatisk. «Du spurte jo ikke!», er det klassiske svaret når vi spør om hvorfor vi ikke har fått vite det tidligere.

Mange toppledere har sagt at det er én ting de angrer på i livet, og det er at de ikke tilbrakte mer tid med barna sine. Likevel går mange av oss i den samme fellen. Vi er så opptatte av vår egen karriere og utvikling eller hobby at vi helt glemmer barna eller ektefellen. I hvert fall i perioder.

Det er ikke smart å være gift med jobben. Den er notorisk utro. Du vil med stor sannsynlighet bli valgt bort til fordel for yngre, mer sultne, kunnskapsrike, relevante og mer attraktive kolleger. Og blir du likevel foretrukket, så er det alltid en fare for at arbeidsgiveren din går konkurs. Jeg har opplevd begge deler.

Barna dine kan ingen ta fra deg. Men de kan velge å være med andre enn deg. Du kan bidra til at de ønsker å ha deg som en nær venn og samtalepartner hele livet, og den jobben starter ikke når barna har blitt voksne. Den starter i det de blir født, eller egentlig før det.

Les også

Frode Thuen: Far prioriterer sin nye familie

De fleste foreldre gjør mye for at barna deres skal få gode opplevelser, men det er ikke alltid like godt å vite om poden verdsetter de samme opplevelsene like høyt som foreldrene. De sier ikke alltid så mye.

I fjor sommer hadde min eldste sønn Albert (16) og jeg en tre timers kajakktur på blikkstille Storavatnet på Holsnøy. Dette var før regnet kom, vi var helt alene, oppdaget en gråhegre, som fløy majestetisk over furutoppene, og kun hoppende ørreter brøt stillheten. Da vi i våre kajakker stille seilte forbi et stort felt med gule og hvite vannliljer utbrøt jeg: «Albert, dette er magisk!» «Jeg vet det. Jeg nyter det!», sa han. Jeg ble så glad for den kommentaren.

I sommer traff jeg min tidligere kollega på Pasta sentralen i Bergen. Han spiste middag med en vakker ung dame. Jeg ble oppmuntret av å se ham igjen og gikk bort til ham for å hilse på. Jeg tenkte ikke videre på hvem damen var. «Du må hilse på min datter!», sa han. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var den samme jenten som han hadde ofret karrieren for alle disse årene tidligere.

Et enkelt og innlysende valg sett i ettertid, men da han tok avgjørelsen i beruselsen av å være ettertraktet, var det lett å trå feil, og han kunne mistet sin datter for alltid.