Hvis døden kunne snakke

Vår stillhet brukes av regimet i Syria for å skape redsel og frykt blant de sivile.

UKJENT GRAVPLASS: Tenk om du, jeg eller en av våre nærmeste døde under tortur i de syriske fengslene – hadde du villet at våre liv skulle endt med et nummer på en ukjent gravplass? Eller ville du ønsket at morderne ble stilt for retten for å få sin fortjente straff, spør Ali Watti. Foto: Eirik Brekke (arkiv)

  • Ali Watti
    Kurder oppvokst i Syria, lege, daglig leder i den norske Syria-komiteen
Publisert:

For fire år siden ble verden rystet av å se tusener av fotografier av døde fanger i syriske fengsler. Bildene ble tatt og smuglet ut av den tidligere syriske offiseren «Cæsar». Han var en av president Bashar al-Assad håndlangere, og jobbet med å fotografere og dokumentere likene fra Syrias torturkamre.

Reaksjonene på bildene var sterke. Flere medier slo saken opp på forsiden, i noen dager. Hendelsene ble skrevet om i bøker og inspirerte noen til å lage dokumentarfilm.

Så ble det stille. Men torturen i syriske fengsel fortsetter, parallelt med stillheten rundt saken.

«Aldri mer» hører vi ofte når en grusom hendelse markeres. Det blir gjerne assosiert med andre verdenskrig og det forferdelige som skjedde da. Men har vi tenkt på hva vi mener med det?

Ordtaket refererer til vår ignorering av urett vi ikke selv står midt oppe i, ikke omfanget av drap.

For hvis så mange er enig i at de grusomme hendelsene som har skjedd i verden i løpet av historien aldri skal skje igjen, hvorfor skjer det likevel? Og hvorfor blir det verre for hver gang det skjer noe?

Fotografiene vi ser fra Holocaust under andre verdenskrig er ofte i svart-hvitt. Vi føler sjokk over å se dem, men ikke like dypt, og ikke på samme måte som når vi ser fargebildene til Cæsar.

Fotografiene hans viser lik av voksne og barn som er blitt torturert. Noen er blitt brent, eller har fått fjernet øyne, armer eller ben. Noen ser ut som skjelett, dekket av tørr hud.

Bildene er sjokkerende. Kanskje det er derfor flere unngår å se dem.

Men Cæsar tok disse bildene fordi han følte at likene snakket til ham, at de ville at verden skulle se hva som hadde skjedd. De døde hadde et liv og drømmer, før de endte som lik med tre nummer skrevet på kroppen: Fangenummer, fengselsnummer og obduksjonsnummer.

For noen uker siden frigjorde det syriske fengselssystemet navnene på flere tusener av dem som døde av tortur, sult og sykdom i fengsel. Noen internasjonale medier skrev om det, blant annet The New York Times og The Washington Post. Men det kom ingen reaksjoner denne gangen.

Så hva vi mener med «aldri mer»? Gjelder det ikke alle hendelser? Hvorfor reagerte ingen på at navnene til de mange tusen som døde av tortur i Syria, bare forsvant? Er det syriske regimet på vei til å vinne og derfor kan gjøre som de vil?

Svaret blir dessverre ja, så lenge det politisk styrte FN får bestemme. Tenk om du, jeg eller en av våre nærmeste var en av dem som døde under tortur i de syriske fengslene – hadde du villet at våre liv skulle endt med et nummer på en ukjent gravplass? Eller ville du ønsket at morderne ble stilt for retten for å få sin fortjente straff?

Les også

Les teksten til en syrer i Norge: «Dørene til helvete er åpne»

Men det finnes et lite håp. En del av dem som overlevde torturmaskinen i Syria, jobber med å reise sak mot de ansvarlige for torturen. De har alle et mål om å fortelle om sine opplevelser. De vil at verden skal vite hva som skjer bak murene i Syria.

Samtidig som øyenvitnene forteller om sine erfaringer, dokumenterer stadig flere grupper forbrytelsene som skjer i Syria.

Kanskje hører få mennesker på dem i dag, men jeg tror at en dag kommer deres arbeid frem i lyset.

Det heter seg at historien blir skrevet av seierherrene. Jeg tror ikke på det. Jeg tror på ofrenes fortellinger om grusomhet. De bør skrive historien for oss, og vi bør lære av den.

Krigen i Syria er i ferd med å bli glemt. En blomst tørker og dør hvis den ikke vannes, det samme vil skje med håpet hvis vi ikke snakker om det. Vår stillhet brukes av regimet i Syria for å skape redsel og frykt blant de sivile. Det nytter ikke å fortelle når ingen lytter. Og de som forteller, oppnår ofte ikke annet enn å bli drept.

Hvis ingen vil høre på mine lidelser, gjemmer jeg dem og lar dem dø med meg.