Fra helt til pøbel

«Norges skoger med stormskridt mot undergangen», hevdet en forsker i 1916. Det bidro sterkt til sitkagranens erobring av Vestlandet.

Publisert:

HENTET FRA CANADA: Midt under 1. verdenskrig ble en fylkesskogmester fra Vestlandet sendt til Canada for å studere sitkagranen (bildet) og douglasgranen med tanke på å sikre forsyning til Norge av frø med pålitelig opphav, skriver innsender. Nå brukes store summer på å fjerne de hurtigvoksende trærne. Foto: Paul S. Amundsen (arkiv)

Debattinnlegg

Frode Ulvund
Professor Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap Universitetet i Bergen

Den vitenskapelige og politiske holdningen til utplanting av fremmede treslag har i løpet av de par-tre siste tiårene forandret seg kraftig. Frem til etter første verdenskrig var det profetier om en katastrofal utvikling som dominerte omtalen av skogen i vitenskapelige kretser.

En av de mest kjente var seinere professor Agnar Barths alarmerende varsku i Tidsskrift for Skogbruk fra 1916 med tittelen: «Norges skoger med stormskridt mot undergangen». Planting av høyproduktiv skog var derfor rasjonelt og en viktig nasjonalsak.

Bergen ble tidlig sentrum for norsk skogvitenskap, og forskningen her fikk betydning for synet på fremmede treslag. Vitenskapelige miljø ved Bergen Museum (som ble Universitetet i Bergen) og Vestlandets forstlige forsøksstasjon – etablert i Bergen i 1916 – var pionérer i forskning på trefrø og import av fremmede treslag.

Det første stasjonen gjorde, var å sende Anton Smitt, fylkesskogmester i Rogaland, på studietur til Nord-Amerikas vestkyst i årene 1916–1917, midt under første verdenskrig. Han skulle etablere et faglig kontaktnett og sikre forsyning av frø med pålitelig opphav.

I et intervju med Aftenposten forklarte Smitt at det var strekningen fra øyen Sitka i det sørlige Alaska og sørover til Vancouver som skulle studeres. De hadde særlig forventninger til sitkagranen og douglasgranen. Begge var hurtigvoksende og ga «førsteklasses virke», og «hvis det gaar an at overføre disse træsorter til os, vil det blive af den største betydning for skogdriften her i landet, idet vexttiden vil forkortes og kvaliteten forbedres.»

Les også

Sitkagrana høyrer ikkje heime i norsk natur

Det sentrale vitenskapelige fokus var lenge å skaffe og plante ut trefrø som var produktive, og som klarte seg godt i vestnorske plantefelter.

I en artikkel i Tidsskrift for skogbruk i 1918 poengterte Oscar Hagem – leder ved forsøksstasjonen og fra 1920 professor i botanikk – det overordnede økonomiske formålet med å importere fremmede treslag.

Det rasjonelle skogbruket, fremholdt han, skulle være like nøyaktig planlagt som enhver god bedrift. Og på samme måte som disse velger sitt råmateriale og sine driftsmåter etter lønnsomhetsbetraktninger, skulle også skogbruket og skogplantingen velge de økonomisk mest fordelaktige treslagene: «Spørsmaalet er derfor liketil og enkelt: Er fremmede træslag anvendt hos os økonomisk fordelagtigere end vore egne slag»?

NATURSKOG: En pioner innen forskning på biologisk mangfold i Norge var Hanna Resvoll-Holmsen. Hun var dosent i plantegeografi, og i artikkel fra 1932 fremhevet hun hvor viktig naturskogen var. Her er hun ved teltet sitt ved Adamsfjorden i Finnmark. Foto: Nasjonalgalleriet

Verken i 1918 eller i seinere publikasjoner diskuterte Hagem eller andre forskere uheldige sider ved import og spredning av fremmede treslag. Fokuset var bare på trærnes naturaliserings- og produksjonsevner. Størst mulig biomasse var prioritert fremfor biologisk mangfold.

Denne forståelsen sto ved lag også etter andre verdenskrig. Det kom blant annet til uttrykk i Skogkommisjonens innstilling fra 1952. Den foreslo å plante 60.000 dekar på Vestlandet hvert år i 60 år. Det tilsvarte 27 millioner planter årlig.

Dette skulle skje både ved å plante i skogløs snaumark, men også ved å innføre «mere høytproduserende treslag» i store deler av den eksisterende furu- og løvskogen. Naturskog skulle i enkelte områder gradvis erstattes av fremmede, men mer produktive treslag.

Under oppbyggingen av etterkrigstidens velferdsstat, der økonomisk vekst var en overordnet politikk, var dette lenge lite kontroversielt.

Les også

Den kalles pøbel og kan bli forbudt. For Hans Hordvik er sitkagranen suveren.

Planen ble enstemmig vedtatt av Stortinget, og dannet grunnlaget for en intensivert skogreisning på Vestlandet. På 1950- og første del av 1960-tallet ble det plantet skog på 776.000 dekar i vest – et årlig gjennomsnitt på nesten 52.000 dekar, og 60–70 prosent av skogeierne deltok.

Flere granarter er importert og klarte seg bra, både den utskjelte sitkagranen og vestamerikansk hemlokk. 1930-tallet og særlig 1960-tallet representerte klimaks i utplantingen av disse artene.

En pioner innen forskning på biologisk mangfold i Norge var Hanna Resvoll-Holmsen. Hun var dosent i plantegeografi og var opptatt av fjellskogen og særlig av bjørken. I artikkelen «Om betydningen av det uensartede i våre skoger» fra 1932 fremhevet hun hvor viktig naturskogen var.

Skogkulturen måtte ta hensyn til «hele skogsamfundets» harmoni, ikke minst fordi kulturskogen var avhengig av mangfold. Men det var først og fremst av hensyn til skogens produksjonsevne dette ble fremhevet, snarere enn mangfoldets egenverdi.

Fortsatt på 1960- og 1970-tallet diskuterte lærebøker i skogbruk import av fremmede treslag bare i lys av tilpasnings- og produksjonsevne, og utsatthet for sykdommer. Konsekvenser av importen for det biologiske mangfoldet ble ennå ikke problematisert.

Først i de siste par-tre tiårene er det lagt fokus på det biologiske mangfoldet, og hvilke konsekvenser fremmede arter kan ha for dette. Rapporten «Flersidig skogbruk. Skogbrukets forhold til naturmiljø og friluftsliv (NOU 1989/10) slo til orde for å opprettholde naturens mangfold innen rammene av lønnsom skogsdrift.

Den første norske forskningen med spesielt fokus på mangfold startet tidlig på 1990-tallet, delvis som et resultat av utredningen.

Les også

Stopp planting av svartelista skog

Spredning av fremmede arter regnes blant annet av FN som en av de største truslene mot mangfold globalt. På FNs store konferanse for miljø og utvikling i Rio i 1992 ble det vedtatt en internasjonal konvensjon for vern av det biologiske mangfoldet. Konvensjonen trådde i kraft i 1994 og er ratifisert av 192 land, inkludert Norge.

Både NOU-utredningen, den etterfølgende forskningen og Rio-konvensjonen dannet et sentralt premiss for måten det ble snakket om skogbruk utover på 1990-tallet. Men vektlegging av biologisk mangfold fikk først reell politisk betydning etter tusenårsskiftet.

I 2009 kom en lov om forvaltning av naturens mangfold. Et resultat av den var forskriften om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål fra 2012.

Samme året ble det utarbeidet en ny svarteliste, der både sitkagran og vestamerikansk hemlokk ble vurdert å utgjøre en svært høy risiko for det biologiske mangfoldet i Norge. Prinsippet om biologisk mangfold hadde vunnet frem på bekostning av størst mulig biomasse.

Som en oppfølging utarbeidet Bergen kommune en strategi for å redusere negative konsekvenser av fremmede arter lokalt, og Grønn etat gikk inn for særlig å prioritere bekjempelse av seks fremmede arter. Blant disse var én treart – vestamerikansk hemlokk. Eksempel på hemlokk-hogst kan ses i Langeskogen, der store arealer er fjernet i seinere tid.

Frode Ulvund er forfatter av boken om Bergens skog- og træplantningsselskaps historie, som kommer i september.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg