Politikere eller realitydeltakere?

Seriøse budskap drukner i respektløs sjikane og arrogant kroppsspråk.

Debattinnlegg

Det er katastrofe for Norge og fremtidens generasjoner om våre folkevalgte «politiske ledere» fortsetter å opptre som mindre seriøse reality-deltakere i en sirkusmanesj. Et eventuelt «seriøst politisk budskap» drukner i respektløs sjikaneretorikk og arrogant kroppsspråk.

Frekkhetens nådegave er at de våger å undervurdere velgernes intellekt og behov for politikere som fokuserer på saklig informasjon om tydelig politisk ståsted og klart prioriterte saker. Det er fullstendig forkastelig, og overhodet ingen interesse for hva den ene eller andre har sagt på et møterom, i en tidligere debatt eller annet politiske forum. Kanskje ingen dum idé å ha et faktabarometer på skjermen som lyser om et utsagn er sant/usant? Det er håpløst naivt å tro at velgerne ikke klarer å skille mellom troverdighet og skitne politiske triks.

Ullent, vagt og «Kappen etter vinden»-politikk er ingen tjent med. La oss få en valgkamp uten personangrep på et uhørt lavmål. Det er skammelig og direkte flaut å være vitne til.

Dagens politiske ledere er ikke valgt for å komme i posisjon til maktmisbruk i kraft av sin stilling, bygge CV-er, eller opparbeide seg gode lønninger og pensjoner. De er valgt av folket i tillit, håp og tro på at akkurat de kan bidra til fortsatt velferd, gode verdier og et godt land for alle å bo i.

Norge har «i en svunnen tid» hatt mange gode politiske rollemodeller, som ved sin væremåte og overbevisende retorikk fremsto som seriøse idealister man fikk tillit til. Man får eksempelvis ikke et ettermæle som «landsmoder» eller «landsfader» uten å ha gjort en skikkelig jobb.

Alt av eldre dato er ikke forkastelig. Kanskje noe til etterfølgelse. Bordet fanger.