**Debatten om delingsøkonomi** har i det siste fått stor oppmerksomhet. Fokuset har spesielt dreid seg om Uber, en tjeneste som lar alle fungere som taxisjåfører. Det som av Uber blir presentert som innovasjon og løsningen for fremtidens arbeidsmarked, kommer dessverre ofte i konflikt med etablerte lønns- og arbeidsvilkår

Bruken av ordet delingsøkonomi om Uber har hittil vært villedende og misvisende. Delingsøkonomi er når du samkjører med naboen til jobb, eller når du låner ut sofaen til en reisende. Uber er ikke annet enn det tradisjonelle kapitalistiske ansettelsesforholdet, hvor en arbeidstaker selger sin arbeidskraft mot å få tilbake en del av verdiskapningen den har vært med på skape. Det eneste Uber tilfører det norske arbeidslivet, er enda mer utrygghet.

Eirik Stene Wichstad.
Henrik Madsen

Uber virker forlokkende fordi man jobber som frilanser. Det betyr at man kan disponere sin egen arbeidstid og ikke har en fast arbeidsgiver. Gründerfilosofien dyrkes frem som et ideal av nyliberalismens talspersoner. Denne måten å organisere arbeidslivet på blir av NHO ansett som en høyere oppnåelse av frihet. Dette stemmer ikke med realitetene. Det gir ikke større frihet for arbeideren å måtte jobbe under høyere risiko, og uten de velferdsgodene som er et resultat av arbeiderbevegelsens mangeårige innbitte kamp.

Uber-sjåfører får ikke pensjon eller sykepenger, og arbeidstiden deres er ikke regulert. Videre vil dette bidra til at vi beveger oss mot et mer utrygt arbeidsliv. Lar vi Uber og liknede selskaper slå rot i det norske arbeidsmarkedet, vil det preges av midlertidige ansettelser og uforutsigbarhet.

Taxinæringen oppfordrer:

Uber-sjåfører er ikke ansatt, og har dermed ikke fast inntekt. Inntekten deres er underlagt etterspørselen i markedet. Det er svært problematisk, fordi taxinæringen er veldig sårbar for konjunkturer i markedet. Det er ingen god idé å skulle la markedsmekanismer få avgjøre om en har råd til å betale husleien fra måned til måned.

Svaret til NHO og høyresiden er at vi må deregulere de tradisjonelle næringene for å gjøre dem konkurransedyktig. Det vil føre til en konkurranse mellom de tradisjonelt drevne næringene og selskaper som Uber om å kunne drive billigst mulig, noe som går på bekostning av arbeidernes stillingsvern og lønnsvilkår. Med andre ord: Et kappløp mot bunnen. Deregulering er ikke veien å gå.

Taxi-topp:

Vi må møte disse nye selskapene med en offensiv politikk som sørger for at Uber og lignende selskaper følger de samme spillereglene som de tradisjonelt drevne selskapene, og at de ivaretar det samfunnsansvaret de har. Både når det kommer til å levere et godt tilbud til brukerne, og når det kommer til å bidra produktivt til velferdssamfunnet blant annet gjennom skatt. Taxinæringen trenger en reversering av de dereguleringene som allerede er blitt gjort, ikke enda flere.