Lørdag 7. mars hadde Bergens Tidende en ørliten notis på en sak som fortjener langt større spalteplass enn det den faktisk fikk tildelt i byens største avis. Her gjengis nemlig en høyst aktuell sak som burde være av interesse for store deler av Bergens befolkning.

Saken Bergens Tidende refererer til er hentet fra et større oppslag i Bygdanytt. Bakgrunnen er dette: Det skal tas ca. en million kubikkmeter løsmasser ut av den nye Ulrikstunnelen, noe som tilsvarer ca. 50.000 full-lastede semitrailere. Tunnelboremaskinen begynner med borring til høsten, massene skal tas ut i Arna. Bergen kommune er tilbudt 40 millioner av Jernbaneverket for å ta hånd om massene.

Noen hundre meter unna tunnelinnslaget ligger en forurenset fjord med funn av både TBT og PCB. Fjorden munner ut i Indre Arna, ett av kommunens store kollektivknutepunkt og følgelig satsingsområde for fortetting, urbanisering og økt boligbyggeri. Kommunen har foreløpig ingen endelig plan for hvor massene fra Ulriken skal plasseres. I Bygdanytt 6. februar tar Ingmar Ljones bladet fra munnen, og presenterer et glimrende forslag om å bruke overskuddsmassene til å dekke til den livløse fjordbunnen i Arnavågen. En tildekking av sjøbunnen vil gi en frisk fjord, som det kan bades, fiskes, dykkes, pilkes, padles, og kanskje også bygges, i.

Ved første øyekast skulle man tro at saken var åpenbar. Vi har et enormt volum av løsmasser vi må klare å få benyttet på en fornuftig måte. Et steinkast unna har vi en forurenset fjord, som vi innen kort tid blir nødt til å opparbeide som rekreasjonsområde, og kanskje attpåtil byggeland, for en ny bydel.

Vel er planene i sin spede begynnelse, og spørsmålet om utfylling i fjorden i det blå. Men et tilgjengelig frilufts— og rekreasjonsområde tett på et kompakt bolig- og bystrøk, det vil være et premiss for en god områdeutvikling okke som. De økonomiske utgiftene ved å forflytte massene fra tunnelinnslaget til fjorden vil være marginale sett opp mot et hvilket som helst annet alternativ. Klimaregnskapet for prosjektet vil trolig oppnå toppscore. Vi mottar attpåtil 40 millioner kroner fra Jernbaneverket for å ta oss av massene - et etterlengtet tilskudd i en slunken kommunekasse. Et gigantisk kinderegg har landet i fanget på Bergens befolkning. Men det kan synes som om jeg har misforstått noe. Jeg trodde nemlig visjonen var en klimanøytral og grønn by, at ønsket var å redusere utslipp av giftgasser og svevestøv, at målet var å spare av fellesskapets penger der det gjør minst vondt, for så å bruke dem der de trengs mest. Jeg har åpenbart sovet i timen.

I Bygdanytt meddeler nemlig vår politiske ledelse at den faktisk vurderer å frakte løsmassene fra Ulrikstunnelen ut av Arna bydel. Til Askøy. Lasset opp på utallige semitrailere, sendt langs en trang og allerede trafikkfarlig fylkesvei, dundrende gjennom et bolig— og oppvekstområde med barnehage, idrettsanlegg og barneskole, for så å lesse massene over på lekter og sende disse sjøveien for å dekke til avfallsdeponiet i Kollevågen. Vi har en ryddejobb å gjøre på vårt gamle avfallsdeponi - et godt tiltak, så klart, å dekke gamle synder til med duk og stein. Men til jobben trengs det mellom 200.000- 400.000 kubikkmeter med masser, noe som tilsvarer ti til tyve tusen semitrailere med stein. Hvor er økonomien, og hva er klimaregnskapet, sett opp mot alternativet ved å bruke massene lokalt? Og hva koster det bykassen vår når vi om kort tid må få tilkjørte masser tilbake igjen til Arna for å dekke til, og friskmelde, sjøbunnen i Arnavågen? Den jobben blir det nemlig vanskelig å unngå.

Ingmar Ljones sier at man kan slå to fluer i ett smekk ved å lytte til hans forslag. Jeg velger å ytre meg langt sterkere; vi snakker om en heidundrende gavepakke.