Anna Kathrine Eltvik

Politivarsleren Robin Schaefer er av styret i Løvetannmarsjen Bergen kåret til «Årets løvetann». For meg er Robin langt mer enn en symbolsk fanebærer. Jeg har selv opplevd vold i nær relasjon, og vet så altfor godt hvor galt ting kan gå.I 2001 måtte jeg reddes ut fra et hus av åtte beredskapspoliti som måtte knuse seg gjennom rutene i første etasje for å komme inn. Min daværende samboer var bevæpnet med kniv, og hadde kuttet telefonledningene for at jeg ikke skulle kunne tilkalle hjelp. Heldigvis hadde min datter akkurat fått en mobiltelefon. Den hadde akkurat nok strøm igjen til at politi ble varslet.

Les også:

De ble varslet før jeg endte opp i en statistikk jeg er sjeleglad for å ikke være i. Statistikken over drepte kvinner i Norge. I ettertid har jeg valgt å kjempe aktivt mot vold mot kvinner. Og barn. Min kjære datter vet om at jeg skriver dette. Hun ble også skadelidende av alt som skjedde. Selv om boten han fikk var ubetinget, hjalp det ikke på at fengselsstraffen hans var betinget. Vi levde lenge i frykt da hans besøksforbud hadde gått ut. Noe mer enn det ønsker jeg ikke å greie ut om her, og det er av hensyn til mitt barn.

Det får holde å gi beskjed om at vold i nære relasjoner ikke er greit, og at samfunnet burde ha større fokus på hvordan man kan overvinne dette problemet. Ikke bare skoler, men også politi, barnehager, helsevesen, barnevern og krisesenter burde derfor få mer ressurser. Vi snakker tross alt om et folkehelseproblem. De som ikke vil vedkjenne seg at overgrep i nære relasjoner er det, feier et stort problem under teppet.

Les også:

Robin skal ha takk for at han ikke ville gå med på å gjøre det. Han utviste et større mot enn de fleste av oss da han varslet om at Monika på åtte år var drept og ikke hadde tatt selvmord. Det finnes ikke noe verre overgrep enn barnedrap. Det å dekke over, overse eller skjule, er overgrepsutsattes verste fiende. Anerkjennelsen av Robin er derfor helt på sin plass. Uten enkeltmennesker som ham, ville ikke rettferdigheten seiret.