Litteraturkritiker Knut Hoem har satt fart i en debatt om norskfaget og hva det bør være, og det er en viktig debatt. Norskfaget er det største faget for elever i grunnskolen, og det bør oppta oss hvilket innhold dette kulturbærende faget har. Det er her elevene skal møte viktige sider ved vår kultur, vår litteratur fra fortid og nåtid.

Men norskfaget er mer: det er også et fag der elevene skal bruke tid på å tilegne seg skriftspråket og videreutvikle sine ferdigheter innen lesing og skriving. Her er det absolutt nødvendig å bruke tid både på lesestrategier og metakognisjon.

Men Hoem har et stort poeng når han peker på skjønnlitteraturens plass i faget. Debatten har vist at mange deler hans bekymring, så også jeg. Jeg underviser til daglig i lærerutdanningen og treffer både kommende norsklærere og lærere som tar videreutdanning. Mange av disse formidler at det leses mye skjønnlitteratur i norske klasserom, men at det arbeides forholdsvis lite med litteraturen.

Min kollega Aasfrid Tysvær og jeg har i en studie fra 5.–7. trinn, funnet at det først og fremst leses «for kosen». Svært ofte sitter elevene alene og leser, de får være i fred med bøkene sine, og det sees som viktig at ingen ødelegger opplevelsen deres.

Mange deltakere i studien formidler at de har dårlige minner fra egen skolegang og litteraturundervisning. De forteller om uforståelige tekster, tekster som ble analysert i hjel og radbrekking av dikt, noveller og romaner.

Dette er ikke kjekt å høre for en som har som jobb å formidle betydningen av å bruke tid på litterær analyse for å trenge inn i skjønnlitteraturen og for å forstå. En vanlig oppfatning er at elevenes leseopplevelse blir ødelagt ved å radbrekke tekstene og analysere dem i hjel. Burde det ikke vært motsatt: at analyse og utforskning av tekstene vil føre til de beste leseopplevelsene?

Ordet radbrekke betyr opprinnelig å knuse ved hjelp av et hjul. I overført betydning er det gjerne brukt om å ødelegge en tekst ved å feiltolke og overtolke, å plukke fra hverandre tekster til det ugjenkjennelige. Det kan være artig å leke litt med dette ordet, for ikke å si radbrekke det: Kanskje å radbrekke kan bety å brekke og bende på radene, linjene eller setningene i en litterær tekst?

Det er ikke noe galt i å kose seg med litteratur. Det kan være verdifullt på mange måter å leve seg inn i en annen virkelighet, lese bøker som gir mulighet for identifikasjon, lese om hendelser som provoserer, og lar deg få oppleve ting du ellers aldri ville opplevd.

En kan heller ikke se bort fra at elever kan utvikle leseglede ved å sitte alene og kose seg med ulike fortellinger. Men dette trenger en vel strengt tatt ikke norskfaget til? I norskfaget må elevene få møte noe mer. En trenger felles opplevelser om litteratur og lesing. Elevene må få møte en engasjert lærer som deler av sin kunnskap, som kan være en veiviser i tekstene og peke på mønstre, metaforer og meningsbærende elementer. Elevene må også få anledning til å dele sine leseopplevelser.

Tekster blir realisert i møte med leseren, og når ulike lesere med sine ulike lesererfaringer og synsvinkler får komme med sine synspunkt, sine spørsmål og refleksjoner, kan dette være med å utvikle deres litterære kunnskap og forståelse. Flere ulike lesere ser mer, og teksten kan bli mer både for elever og lærer. Selv de mest originale tolkninger har kastet lys over tekster jeg har lest med elever gjennom mange år, og som jeg trodde jeg hadde den rette og ferdige forståelsen av.

Det hender jeg er på kunstutstillinger og koser meg med å beundre malerier. Jeg kan fornemme en stemning, jeg kan like fargebruken, jeg kan bli imponert over naturtro gjengivelser, og jeg kan ha en god opplevelse. Enkelte malerier skjønner jeg lite av, eller de kan være ubehagelige å se på; da går jeg bare forbi.

Noen ganger har jeg vært med i et følge hvor en kunstkjenner forklarer bildene for oss. Hun forklarer virkemidler og symboler, peker på linjer i bildet som jeg ikke har sett selv, viser til kontraster, og kanskje er det noe i et annet bilde av samme kunstner som kaster lys over det hele. Det kan oppleves som om veilederen åpner dørene inn til et helt nytt og større landskap, og opplevelsen min i møte med bildene blir bedre, større og dypere.

Slik kunne det oftere være i klasserommet også, i møte med ulike litterære uttrykk; en norsklærer som peker på sammenhenger, symboler og andre virkemidler og plasserer teksten i en forklarende kontekst. Da vil leseopplevelsen bli så mye mer verdifull enn om en bare skal sitte å kose seg med hver sin bok.

Skolens leseverk inneholder tekster og tekstutdrag i ulike sjangre, og dikt er mye brukt her. Likevel virker det som dette er en fremmed verden for mange, og det er ofte når en snakker om dikttolking at ordet radbrekking hentes frem.

Som optimistisk norsklærer tenker jeg likevel at nettopp diktet egner seg spesielt godt til litteraturundervisning. Det er ofte korte tekster, men likevel fulle av litterære virkemidler, enten det er dikt om hverdagsliv og underfundigheter, eller det er filosofi og stor livsvisdom i fortettet form. Dette er ofte tekster som er lette å lære og huske, og de byr gjerne på språklige bilder og tvister som er egnet til å gi innsikt.

Ved å bruke tid på dikt, gis elevene muligheter til å oppdage språkets makt og muligheter og til å utvide sin litterære kunnskap.

Noen ganger hører en eksempler på at noen av våre beste dikt blir trukket frem som underholdning der en rister på hodet over hva man er blitt utsatt for i norsktimer på skolen. Et eksempel er da Harald Eia, som ellers blir presentert som en velutdannet mann, hoderystende leste «Eit ord» av Olav H. Hauge.

Når slike kunstverk blir fremstilt som rariteter, kan det godt skyldes at disse er blitt lest, men ikke analysert i det hele tatt, ei eller utsatt for «radbrekking». Elevene har kanskje fått være i fred med tekstene, ikke fått den nødvendige veiledningen, og har dermed gått glipp av både forståelse og opplevelse.

Om en ikke stopper opp ved ukjente ord og vendinger, språklige bilder og overraskende metaforer, forblir tekstene rare og fremmede. Mange tekster trenger at man brekker og bender litt på radene, og kanskje finner man også noe mellom radene. Slik kan elevene lære om litteratur, språk, om livet og seg selv; om utgangspunktet er et dikt eller andre skjønnlitterære tekster.

Skjønnlitteraturen har, og skal ha en stor plass i norskfaget, og jeg tror den kan styrke sin aktualitet hos elevene dersom en brekker litt mer på radene, og analyserer dem til liv.