**De siste månedene** har TV-samtalene dreid seg mest om «Skam». Men i vinter så nesten 900 000 mennesker på «Anno». Det er over halvparten av dem som ser på TV. «Anno» er en realityserie som dreier seg om hvordan det var å leve for 300 år siden. En stor del av serien er at dyktige fagfolk - historikere og arkeologer - formidler sin forskning. Det engasjerer, rett og slett.

Torbjørn Røe Isaksen

I dag deles Holbergprisen ut i Bergen. Prisen deles ut for fremragende vitenskapelig arbeid innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi. Og i år er prisvinneren en humanist. Han opererer et stykke unna reality-TV, men har hatt stor innflytelse på flere fag over lang tid. Selv er jeg statsviter, men jeg husker likevel fra studiene diskusjoner om kanon i litteraturen eller om forholdet mellom litteratur og historie.Jeg var ikke klar over da at årets Holbergpris-vinner, Stephen Greenblatt, har vært så sentral i disse diskusjonene. Han har blant annet ønsket å peke på forbindelser, ofte overraskende forbindelser, mellom det som utspilte seg på renessansens teaterscener og det som samtidig fant sted på den politiske arenaen, for eksempel ved hoffet til Elisabeth den første.

Jeg skal ikke skryte på meg å kjenne Greenblatts arbeid fra perm til perm. Men nylig leste jeg et stykke han skrev i New York Review of Books i fjor, «Shakespeare in Tehran», om da han ble invitert til en Shakespeare-konferanse i Iran. I likhet med mange fremragende humanistiske forskere, har det han skriver appell langt utenfor en engere fagkrets.

Greenblatt beskriver sin fascinasjon i unge år over kunst fra Kyros og Xerxes tid, de var konger i Persia rundt 500 år f.Kr. Han funderer over historisk endring. I hans ungdom var Iran åpent, nå er det ganske annerledes. Han grubler over muligheter for kommunikasjon på tvers av kulturer. Hvordan skal Greenblatt forholde seg til at en av dem som har invitert ham til konferansen også har skrevet artikler om den djevelske spredningen av sionisme?

Greenblatts arbeid illustrerer noen av de viktige samfunnsbidragene fra humaniora. Men det er flere. I arbeidet med regjeringens humanioramelding spør vi om humanistenes samfunnsrelevans er synlig nok. Min hypotese er at humaniora er en underutnyttet ressurs i møtet med samfunnsutfordringene vi står overfor.

Og for å komme kritikere i forkjøpet: Jeg mener at det finnes to typer nyttediskusjoner: én god og én primitiv. Den primitive er å diskutere hvordan et fag bør forandre sin egenart for å bli til kortsiktig nytte. Det er et blindspor. Den interessante diskusjonen er: Gitt et fagområdes egenart, hva er det fagets relevans for samfunnet? Det er den problemstillingen vi må gå nærmere inn på.

Norske forskningsmiljøer har spilt inn en lang rekke eksempler til Forskningsrådet som viser noe av den innflytelsen humanistisk forskning har i samfunnet. Ett eksempel er forskning fra NTNU på genetiske veiledningssamtaler. Forskerne har gjort lyd— og bildeopptak, og analysert samtalene i detalj. Analysene av språkets rolle hjelper oss å forstå om samtalene faktisk setter pasienten bedre i stand til å forstå og ta en beslutning om gentesting, og vi vet mer om hvordan man kan unngå misforståelser.

Denne forskningen har hatt direkte påvirkning på formuleringer i medisinske journaler. Et annet eksempel er forskning i filosofi fra Universitetet i Oslo på forholdet mellom det fysiske og det mentale, og om ansvar. På bakgrunn av denne forskningen henvendte filosofene seg til forsvarsministeren og argumenterte for at kriteriene for tildeling av Forsvarets medalje for sårede i strid, burde endres. Nå er statuttene endret slik at fysiske og psykiske skader er blitt likestilt.

I arbeidet med humaniorameldingen spør vi også hvilket behov arbeidslivet har for humanistisk kompetanse. Vi vet at flere humanister enn andre jobber med ting de ikke opplever som relevante for den utdanningen de har. Det kan være et tegn på at det er nødvendig å synliggjøre kompetansen til humanistene bedre. Vi må utfordre universitetene og høyskolene til å bidra bedre til å gjøre den jobben.

De humanistiske fagene har naturligvis en helt sentral plass i skolen. Samme dag som vi feirer prisvinner Greenblatt, har jeg også gleden av å dele ut Holbergprisen i skolen. Det er all grunn til å feire en rekke gode elevarbeider, blant annet innenfor humaniora, slik vi gjør med denne skoleprisen. Det bør være soleklart at både læreryrket og rollen som lærerutdanner må være en relevant karrierevei for gode humanister, men er det tydelig nok i dag? Slike skolerelevante spørsmål er en viktig del av meldingsarbeidet.

Holbergprisen handler først og fremst om eksellens. Vi har mye god, og en del fremragende, humanistisk forskning i Norge. Men vi har fremdeles ikke så stort internasjonalt gjennomslag som vi kunne ønske. Vi når ikke opp i konkurransen om de prestisjefylte prosjektene fra det europeiske forskningsrådet (ERC) i den grad vi kunne ønske. Derfor vil også høyere ambisjoner for humaniorafagene være en sentral del av meldingsarbeidet.

Holbergprisen går til en fremragende forsker med stor betydning innenfor flere fagfelter. Foreløpig har vi til gode å se en norsk Holbergpris-vinner, men jeg håper det kommer snart. Det er ikke så lenge siden Norge fikk sin første Nobelpris i medisin. Mens vi venter på den første norske Holbergpris-vinneren, rekker vi å feire årets vinner, Stephen Greenblatt. Vi har startet arbeidet med å løfte humaniora i Norge, og gjøre humaniora enda mer relevant for samfunnet. Kanskje rekker vi også å skjønne at vi bryr oss mer enn vi forstår selv. Bare se på «Anno».