Som menneskerettsjurist har jeg fulgt barnevernssektoren både i Norge og i andre europeiske land siden 1970-tallet.

Renathe Remes Ørens har et innlegg i BT 15. juni, og til henne vil jeg si: Det barn trenger – ikke bare her i landet – er et barnevernssystem med ansatte som er åpne for kritikk og motforestillinger, og som med verdighet tar imot innspill om forbedringer av sine arbeidsmetoder. Dagens skyttergravskrig, hvor alle som uttrykker noen form for kritikk mot måten barnevernssaker er håndtert på blir stemplet som barnevernshatere, er verken konstruktiv eller barnevennlig. Denne uverdige debattformen tjener heller ikke interessene til de mange medarbeidere som i dag gjør en viktig jobb for å ivareta barn i utsatte situasjoner.

Byrådets vedtak om gransking for nettopp å fremskaffe et saklig grunnlag for forbedringer, er etter min mening et viktig skritt i riktig retning mot barnevernssystemet som norske barn trenger og de ansatte fortjener. Et slikt system har vi nemlig ikke i dag. For å kunne forbedre systemet, er det ingen vei utenom gransking av enkeltsaker. Det er nemlig langt fra så enkelt som at barnevernsansatte alltid er barnas riddere på foreldrenes og andre voksnes bekostning. Min erfaring er den motsatte, nemlig at dårlig håndtering av barnevernssaker først og fremst rammer de barna som er involvert.

I alle sektorer som innebærer stor risiko, er det helt nødvendig å hente lærdom fra ting som går galt. Jeg antar ingen representant for barnevernssektoren vil våge seg frem med en påstand om at det aldri gjøres feil, og at ingen har noe å lære.

Hvordan ville reaksjonen bli på et forslag fra en gruppe ansatte i flybransjen om ikke å granske en nestenulykke for å unngå å spre mer frykt blant flypassasjerer?